For akkurat ett år siden fikk jeg den telefonen:
Halvar Aase, rektor på ungdomskolen på Tau ringte og sa: «Vi skal ha en
litteraturfestival her om tre dager og så har Tore Renberg blitt syk. Kunne du
kommet i stedet?» Det var gøy spørsmål det! Det var klart jeg ville kommet og
snakket til ungdom om å skrive. Men. Jeg var så forkjøla, hadde ikke stemme og
litt for knapt med tid å lage et opplegg og bli frisk. Så jeg måtte takke nei. Og
har erget meg siden.
Så
ringte han på nytt tidligere i vår. De planla ny litteraturfestival, Tore Renberg
hadde sagt han skulle komme. Ville jeg komme også? Klart jeg ville! Få snakke om,
og kanskje få spredt et snev av skriveglede. Ja, det ville jeg. Tirdag var
dagen. Jeg stod opp tidlig for å gå gjennom foredraget jeg hadde skrevet en
gang til, helst skulle jeg kunne det utenat. Og hadde en diskusjon med meg selv
om jeg skulle ha strømpebukse under kjolen, siden det var litt kaldt ute og jeg
skulle gå ned. Endte med å ta den av, for den klødde. Og tenkte at en skulle
vært mann! Tatt på seg en dongri og T-skjorte og joggesko og gå ut døren, det
er urettferdig, at de skal ha det så lett!
Halvar
tok imot meg ved scenen, positiv og oppmuntrende som alltid. Vi diskuterte lys.
Det holder ikke å lyse opp meg, jeg må faktisk ha lys på det jeg skal lese, sa
jeg, og det ble en slags orden på det. Elevene kom og jeg var spent på om de
ville høre etter eller i utgangspunktet var bestemt på at dette var
kjedelig. Men de var lydhøre, jeg fant de ansiktene som hørte best etter og
hvilte på de innimellom og kjente at det bar. At jeg hadde noe å si dem om å
skrive, hva som gjør et dikt bra, hvilke virkemidler som kan brukes. Og jeg
leste flere dikt for dem, egne og Trygve Skaug sine. De hørte etter, og til
slutt fikk de prøve seg selv. Jeg spurte dem:
Hva
er det bare du som vet?
Og
hvordan kan bare du skrive det?
En
gutt kom opp på scenen etterpå og tok meg i hånden, et varmt håndtrykk. Han
ville bare hilse på en ordentlig forfatter, sa han. En annen viste meg det han
hadde skrevet, et kort, bra dikt. Det kom flere lærere bort og sa de synes det
var inspirerende, to sa at de skrev. Så hadde jeg i alle fall gitt dem
noe. Forhåpentlig noen av de yngre også.
Så
kom han, en av heltene mine, stavangerforfatteren som ikke har lest Janteloven.
Tore Renberg. Jeg hadde bestemt at jeg måtte møte ham, men det var kort tid
mellom oss og han gikk rett på scenen for å orden i stand. Jeg gikk opp og sa
jeg måtte bare hilse og det ble et kort og forvirret møte. Men jeg HAR altså tatt
ham i hånden. Og jeg satt igjen og hørte ham snakke til ungdom. Han tok
mikrofonen som en rockestjerne og hadde oppmerksomheten deres med en gang. Kul
og stilig. Men jeg tenkte faktisk ikke, å, han var kulere enn meg. I stedet hørte
jeg ham si noe av det samme som jeg sa om det å skrive. Nemlig å skrive ut fra
er du er. Og han sa det også: «Gjævla dårligt leselys her!» Men han klarte
det, han leste som den rockestjernen han er.
