Forteller-kveld

Det er alltid gøy å lese for noen. Å la det jeg har holdt på med her på loftet få komme ut og møte levende mennesker. Jeg sier alltid ja når noen spør om jeg vil lese. Men nå på lørdag var helt spesiell. Jeg var i galleriet til vennene våre fra Forsand, Wenche og Roy, som flyttet derfra noen år etter oss. We-Ro, heter stedet, og ligger midt i Egersund. Et lite, intimt og fint sted, fullt av bildene de to maler, og det er helt huset deres over galleriet også, det er kunst over alt. Lørdag kveld var det lille lokalet stappfullt. Det var male-venner av Wenche, noen av mine venner fra Jæren, og det var folk der fra byen. Nå er det fullt,  sa vi flere ganger og så gikk det i døren igjen. Bare gode ansikter, en drøm å lese dikt til! De lyttet, de tok det inn, de var tilstede. Og samtalene surret over vinglass og kaffekopper. Det var en herlig kveld.

Men det hadde jeg ikke trodd at det skulle bli. Før vi dro hadde vi nemlig et kaos hjemme, som gjorde at jeg ikke fikk forberedt meg. Jeg har både lest fra bøkene mine og snakket om skriving før, tenkte jeg, det får bli til der og da. - Uten at jeg var så trygg på at det var så lurt. Men kjæresten sa at han hadde aldri hørt meg lese så bra. Det lærte jeg noe av, noe om at mangel på kontrol faktisk kan gjøre ting bedre.

Snart ferdig

Det går som en lek å skrive nå som jeg har fått troen tilbake på romanen. Aller mest er det redigering jeg holder på med nå, og det er mye pirk. Men det går aldri fort når jeg skriver. Leste nettopp om den norske krimforfatteren som skriver 10 timer til dagen, gir ut bøker tett og tjener masse penger. Jaja, sånn er det for noen. Jeg skriver mer som Per Petterson, som har sagt at han ofte sitter i skrivestuen og venter på setningene. Jeg skriver hvert avsnitt gjennom mange ganger og filer på språket like mye som i et dikt. Det går møkk-seint! Men forhåpentlig blir det bra. Jeg sender ikke manus fra meg før det sitter HELT.

Endelig har det fått navn. Hittil har det bare hatt en arbeidstittel som kun gav mening for meg, og som jeg har litt problemer med å slippe. Men tittelen er viktig, og jeg tror denne funker:

CRESCENDO.

Nå spør jeg alle jeg møter og som jeg vet leser, hva de synes om tittelen. Og ca 8 av 10 sier det høres ut som en bok de ville lest. (Og da spør jeg sånn at det ikke kommer frem at det er min egen boktittel jeg snakker om, for å luke vekk høflighet!) Crescendo betyr å vokse, å øke i styrke. Og jeg har nå plassert den i båsen oppvekst-roman. For den handler om en jente som er blind og hennes vei fra hun blir født til hun er ca 25 år. Historien begynner forsiktig og blir mer og mer kraftfull sammen med at hun vokser, så den passer godt. Det er også et musikk-uttrykk, for det er mye musikk i historien hennes.  

Og endelig kan jeg begynne å snakke om det jeg har skrevet, for nå er det snart ferdig og jeg skal sende den ut i verden. Å fortelle litt om den, blir en del av prosessen med å sende den fra seg. Det blir ikke lett. Jeg har jo gjort det før. At ingen av de jeg spurte ville gi den ut da, gjør det egentlig bare vanskeligere nå. Men det  må bli bok, det MÅ!

Bokdrøm

Tilbakemeldingen har kommet fra min italienske forfatter-kollega som bor i Norge, og som har lest manuset til romanen min. Og de var så gode! Gav meg hele troen tilbake på at dette skal bli bok, jeg svevde etter å ha lest det hun skrev, det var herlig å få et annet blikk på arbeidet. Men jeg hadde faktisk mistet troen på det, så jeg håpet hun skulle fortelle meg hva som var galt, så jeg kunne gjøre det bedre. I stedet mener hun det nesten er helt klart til å sendes til forlag. Så nå har jeg bare endel finpuss igjen, men ser enden på det. Etterpå skal jeg jobbe med å presentere den bedre for forlag. Sist bare sendte jeg inn og tenkte de leser vel og ser at dette er bra. (For det mente jeg at det var!) Men det holdt nok ikke, jeg misstenker at de ikke leste det overhodet, at det druknet i mengden manus de får, flere hundre i året. Denne gangen skal jeg prøve å selge den bedre. Jeg gleder meg til å få den avgårde. Men det blir trist også, å ikke skulle besøke disse menneskene lenger, som jeg har blitt så glad i mens jeg har skrevet om dem....

Fant dette diktet en dag jeg jobbet med prosa-dikt. Det skrev jeg sommeren før jeg begynte på romanen som nå snart er ferdig: