«Her
kjem eit lite klapp på skuldra til alle dei som ikkje trur på Disney eller
Lagunen Storsenter eller Hanne Krogh. Her er litt søstersolidaritet med alle
dei som ikkje trur på den feite julenissen eller sølvgutane eller etisk
juleribbe eller jul i Skomakergata. Her er litt trøst til alle som lid av
absolutt juleambivalens.» Julekonsert med Frode Grytten Beat Band.
Invitasjon
til denne konserten i Bergen kom for lenge siden, og jeg sa JA med en gang, ja
det vil jeg være med på! En konsert med en forfatter som skriver noveller og
dessuten ett dikt i uken til radio-programmet «Salongen» i NRK radio, et dikt
som får meg til å grine hver eneste gang. En konsert klokken halv ni mandag før
jul, bare det er så sært at dette må jeg oppleve.
Og
konserten ble et sånt langt øyeblikk du vet, der du tar et steg til siden og
ser livet ditt på ny, og får deg til å tenke på hvor du vil, gå den veien,
eller kanskje den? Med sjelfulle rocke-sanger som ikke gav minner om jul og lange
tekster lest fra scenen midt i musikken, var det bare å flyte med og le og
grine om hverandre. Og jeg tenkte på ting som at jeg ganske snart fyller 50 år.
Og hva slags 50-åring vil jeg bli? Jeg har vært så redd for at kroppen min
skulle ramle sammen og skrumpe inn, at det livet jeg har levd, som ikke har
vært glatt og pent, skal vise igjen på utsiden mer enn det allerede gjør. Som den
kraftige grå stripen i håret som kom den natten vi trodde vi hadde mistet
jenten vår. Eller posene under øynene samlet opp alle vinternettene jeg ikke
har fått sove for det er for mørkt. At jeg skal bli helt krøllete og full av
arr, hele meg, med hull som iskalde blikk har etset, ord som har slått hakk av
kantene mine. At alt dette skal vise igjen på overflaten og jeg skal se like
oppskrapt ut på utsiden som jeg føler meg inni mange ganger. Jeg ser på nystrøkne
kvinner som alltid har press på rette plassen i alle brettene sine, og er så
veltrente og trener til halvmaraton, og har jo trodd at det er sånn det er best
å se ut når man er omkring 50 år. Så ser jeg dem i lyset fra denne scenen med ekte
musikere og en ekte forfatter, og skjønner at det er ikke sånn jeg vil se ut:
Glatt og strykefri, mager og med mer muskler enn former, uten spor av levd liv eller
smilerynker, hår bleiket til en farge ingen egentlig har, og pine-trange
bukser, så alle får se resultatet av all treningen og forsakelsene. Jeg ser på
Frode Grytten (nøyaktig 10 år eldre enn meg) som leser tekster så såre og hylende morsomme at vi hikster. Og
jeg skjønner det: Han hadde hverken vært sår eller hylende morsom om han gikk
Skarve-rennet hver vinter. Ansiktet hans er grav-alvorlig, salen hyler av
latter, følget mitt tørker tårer og han er helt, helt alvorlig i den svarte dressen.
Så veksler han blikk med en av musikerne, og smiler. Og det er så vakkert det
smilet, og de smilerynkene. Hvem i all verden fant på at vi ikke skal ha
smile-rynker? Det skulle vært straffet med bøter og fengsel å si at levd liv
ikke er vakkert!
