Om salg

Hvem er leseren din, spør Wenche i All Verdas gåver og bruksting,  når jeg er på jakt etter steder å selge denne nye boken min. Det må du vite når du skal selge, sier hun, om det er mine kunder som vil lese din bok. Og sånn har jeg aldri tenkt på før, jeg har bare tenkt på må få det jeg skriver UT, samma hvor. Det var et spennende spørsmål. Jeg tror at de som leser meg er sånne som innimellom funderer over tingenes tilstand i verden, eller som vil gjøre det. Og at denne boken kanskje ikke er like lett å lese som Øyeblikk fra 2011, for den bestod bare av korte aforismer. I Vadested er noen korte og noen lengre, mer som små fortellinger. De krever kanskje litt mer å lese enn et firelinjers dikt. Men så har Vadested  bilder,  og det gjør den lettere å gi bort som presang. Men hvor finner jeg de som vil lese boken, hvor kan de tenkes å ville kjøpe den? På et kaotisk julemarked tror jeg den vil drukne, og på grunn av alle bildene og fargene egner seg dårlig i netthandel,  den må åpnes og blas i. 

Derfor konkluderer jeg med at bokhandlerne blir viktig. Jeg har sørget for at flere har tatt den inn og jeg har latt meg overtale til et par signeringer i bokhandlere i byen mot jul,  sammen med Svein Erik Reianes,  som også gir ut diktbok på Jæren Forlag nå. Og jeg har lyst å være der ute og lese mer fra boken,  så jeg leiter etter steder jeg kan få gjort det. Hver dag sitter jeg her og holder på med de der ordene, å få komme ut og la det møte levende ansikt og se hva det jeg har skrevet gjør med dem, er helt vidunderlig!

Møte i døren

Den jeg var da jeg hadde reist fra alle jeg var glad i og flyttet til Johannesgården, møter meg i døren.  Jeg er på besøk hos Karen, den gode husverten vår det året vi bodde i Lillehammer. Hva er det du har gjort med deg selv, spør jeg fra dengang.  Og jeg kjenner der i den gode stillheten at det er ikke bra det jeg har gjort med meg selv den siste måneden.  Alle mulige hendelser har klumpet seg sammen med at jeg har sluppet en bok ut i verden. Jeg er så sliten at det er skummelt.  Og har så vondt i hode og kjeve at jeg trodde jeg hadde en betennelse og gikk til tannlegen.  Men det var bare stive muskler.  Nå må jeg bare flate ut til det bedrer seg,  avlyse avtaler og tåle irritasjonen ved å ikke få lese på Bryne viseklubb i kveld. (jeg skal heldigvis få komme og lese i desember i stedet.) Nå kan jeg knapt kjøre bil, så det er ikke noe valg, jeg er nødt å roe ned tempo. Det er travelt å gi ut bok, særlig er det travelt der jeg har vondt nå: i hodet. 

Tilbake på Nansenskolen

Det har nok lagt i meg siden jeg gikk på Nansenskolen,  at jeg en dag ville komme tilbake med en bok. Og nå var jeg der, trakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Det er noe av det skumleste jeg har gjort,  å gå inn der første gang og åpne meg for å lære så mye nytt at det knaket i hodet mens det utviklet seg.  Og når jeg står i en oppusset foaje, er det ikke gode minner som kommer først,  det er tunge minner om å ikke få til det sosiale livet med mange studenter, hvor bare en fjerdedel studerte skriving. Det var internat-liv og støy og inntrykk og samtaler over alt, hele tiden og jeg klarte ikke koble meg på. Men inne i det gamle skriverommet må jeg snappe etter pusten.  Der var mye godt, der! Mye nytt, mye utprøving,  mye jeg ikke fikk til og noe jeg mestret. Men der var et godt miljø å teste det ut. Og sjefen for det hele var Hans Tarjei Skaare. Han tar imot meg med en klem og kommenter boken min sånn at jeg blir blank i øynene,  for han har virkelig lest den og forstått hva jeg har skrevet om. Jeg sitter på scenen i salen foran hele årets kull og leser fra boken og svarer på spørsmål og det kjennes godt fordi jeg stoler på han som intervjuer,  og det blir en god samtale om det å skrive. Vi er fire tidligere elever som er tilbake på skolen med hver vår bok på Bokdagene.  Om kvelden et vi samlet på scenen på Litteraturhuset og Hans Tarjei leder samtalen mellom oss igjen.  Det går i det å få gitt ut, og jeg hører med selv si at det er litt snobbete å absolutt skulle gi ut på et stort forlag. Hvis du bare selger 200 bøker, betyr det jo ingenting.  Poenget er å få boken UT! Det har jeg altså klart, og det er jeg stolt av der jeg sitter.