Musikk!

Jeg har vært og hørt Stavanger Symfoniorkester øve denne uken. Jeg var der for tre år siden også, som research til den første romanen min. Men jeg var ikke ferdig, så jeg når jeg nå skriver på den igjen spurte jeg om å få komme og høre på dem igjen. Det fikk jeg. Dagen før hadde jeg fått for meg årets første bad. Det var selvfølgelig iskaldt, men gav en rus som alltid når vannet er kaldt og får kroppen til å reagere med å fosse blodet gjennom årene for å gjenopprette balansen. Jeg trenger ikke vin nå, sa jeg til mannen og surret rundt og fniste hele kvelden. Så våknet jeg om morgenen, nervøs og dessuten redd for å bli forkjøla, for det kunne jeg ikke bli når jeg skulle sitte aleine i salen og høre orkesteret øve. Men det gikk godt. Og jeg kom meg inn, gjennom artistinngangen på baksiden. Der er du ja, sa damen i luken og så gikk jeg inn via kantinen, bak scenen og ut i salen. Hele veien til byen gikk Jante ved siden av meg og sa: Hvem er det du tror at du er, forfatter, liksom, nå dummer du deg ut! Men når orkester startet, løp han på dør og lot meg være i fred, da var det ikke plass til noe annet i hele meg enn musikken. Å! Det var så bra! Den salen er bygget i bare tre og alt er buet. Det er som å sitte midt inne i et instrument, lyden er helt fantastisk rund og avbalansert, jeg kunne høre alle instrumentene like godt, og satt så nærme at jeg så alt strykerne gjorde. Hva de tenkte om hun som satt der og lyttet og skrev, aner jeg ikke, jeg brydde meg ikke lenger. Første dagen var det prøve, det var start og stopp og ny takt, start og stopp, korrigering og nytt forsøk. Men likevel vidunderlig å få sitte midt i. Dagen etter var det generalprøve, jeg fikk høre hele stykket i ett, uten avbrytelser. Etterpå gikk jeg på kafe og skrev videre, og om kvelden hjemme skrev jeg helt til jeg sovnet. Egentlig har jeg skrivepause fra romanen noen uker, men har nå en halvt utskrevet notatbok som venter til jeg går i gang igjen.

Nye dikt

Det er vanskelig å skrive om en roman jeg egentlig synes er god, men ikke god nok for forlagene, uten å helt vite hva den skal bli til… Mye famling i blinde, jeg må nok finne noen som kan lese og gi tilbakemelding. Endelig, det har jeg leitet etter lenge, har jeg funnet to andre som vil være med i en skrivegruppe, og jeg håper det vil hjelpe å få deres blikk på det jeg skriver på. Kanskje må jeg få en konsulent til å lese gjennom en gang til også. Men akkurat nå skjer det mye i heimen, og jeg tar en pause fra hele greia. Begynner å bla i notatbøker som er helt eller nesten utskrevne. Det er en del av dem. Jeg leste et sted at du vet du er forfatter når du har 27 notatbøker som er for fine til å skrive i. Jeg har bare tre av den sorten! Men mange, mange ferdig utskrevne. Egentlig trodde jeg ikke der var så mye, at jeg ikke hadde skrevet så mange dikt etter at jeg gav til Vadested. Men det var en del, så nå jobber jeg med å sette dem sammen en ny liten samling og lage en serie håndlagede bøker av dem. Her er to, i hver sin ende av skalaen av hva vi gjør med hverandre:

Desse orda er gift

eit oppsamla beger

varma og bryggja

til det bobler over

Veit du det

eller veit du det ikkje

at eg kjem til å døy

når eg drikk desse orda?

Den laga store ringar

den vesle dråpen

eg lot falle i vatnet ditt

Selvpublisering

Du kan jo gi ut selv, er det mange som sier når jeg forteller om romanen jeg strever med og ikke har funnet forlag som vil ha enda. Som om det å gi ut en bok er det samme som å trykke en bok! Det er ikke det samme. "Et forlag skal gjøre deg til en bedre forfatter enn du visste du var" sa en redaktør jeg møtte en gang. Så til alle jeg møter som sier de skriver, sier jeg det samme: Få noen til å lese!!! Du blir blind av å sitte der med hodet langt inni ditt eget stoff, noen fra utsiden må se det med friskt blikk. Og jeg vet jo ikke, men tror at en redaktør kan gjøre akkurat det jeg savner i min prosess nå: Komme inn fra utsiden og si ting som "dette funker ikke, kanskje du skal stryke det, eller flytte lenger frem, men dette er bra, skriv lenger, det er for kort" Sånn omtrent, tror jeg. Men så heldig er jeg ikke. Og jeg misstenker at å få napp hos forlag er mye flaks, men det må være noe veldig bra der i utgangspunktet.

Jeg har lest noen selvpubliserte bøker. Nei, det har jeg ikke, jeg har prøvd å lese noen, men gitt det opp. Sett med en gang at de ikke var ferdige, kanskje det var noe bra inni der, men det skulle hatt hjelp til å bli noe stort. Så nei, jeg vil ikke trykke mitt eget utkast, selv om jeg synes det er bra. Jeg vil ha et forlag med på å gjøre det bedre og så få det ut i verden.