Jeg
har vært på Jæren denne uken for å prøve gjøre ferdig romanen. Det var liksom
ikke så mye igjen før den var ferdig omarbeidet, og for å se de store linjene
og hvordan det egentlig hang sammen måtte jeg skifte arbeidsted, søke
bedre konsentrasjon og gjøre minst mulig annet. Kanskje jeg ikke kom i mål på
noen korte vinterdager, men jeg måtte prøve. Og plutselig kjente jeg på torsdag
at der, var jeg gjennom! Der var utkast to ferdig. Så jeg gikk i
butikken og kjøpte papir og satte alt på utskrift, skrev fjorten utkast til et
brev til forlaget. Jeg sender det til ett av de samme som avviste utkast
èn i vår, pakket manuset inn og sendte det av gårde. Jeg gir meg
ikke, skrev jeg til dem. Og mener det er bedre nå, etter noen måneders
bearbeiding og mye ventetid. (venting på forlag og på konsulenter, er en
skikkelig test for en utålmodig sjel) Det henger bedre sammen nå og er sikkert
mer realistisk. Men det var mye gøyere å skrive det første utkastet!
Denne bearbeidingen var mest vilje, pirk, utfylling av hull, klipp og lim, det
var liksom ikke den samme rusen det var å fullføre første utkastet i fjor høst.
Nå er det en lettelse i kroppen, men og en stor trøtthet. Denne høsten har
jeg skrevet mest av vilje, det har sjelden vært flyt og glede i arbeidet, bare
noe jeg gjorde fordi jeg måtte. Nå etterpå, husker jeg ikke helt hva jeg
egentlig sendte, hva var det jeg skrev? Jeg husker bare at jeg tenkte der satt
det, og så sluttet jeg, så får jeg håpe innskytelsen var rett. Nå skal jeg ta
skrivefri, det er veldig lenge siden sist. Og det kjennes som jeg kunne sove
til nyttår.
Dette er historien til de ti første årene til atelièr Mellomrom. En side om det å skrive, lage bilder og skape visuell poesi. Her finner du tanker om det jeg jobber med, utdrag av det jeg skriver på og bilder av det jeg lager. Med andre ord en arbeids(b)logg fra atelièr MELLOMROM, som både skal minne meg selv på at jeg faktisk gjør noe, og forhåpentlig skape nysgjerrighet og innimellom gi deg som leser noe å tenke på. Fra april 2020 finnes resten her: Mellomrom.net
lørdag 17. desember 2016
onsdag 7. desember 2016
Empati II
Jeg er så lett rørt,
men svelger unna og prøver ikke pådytte omgivelsene tårene mine i tide og
utide. Det passer seg ikke her til lands. (Men se på tv når noen er døde
i Midtøsten og maskuline mannfolk griner høyt og åpenlyst!) Storbyen Oslo kan
være en påkjenning for oss med litt for mye empati. Mennesker som har det
forferdelig strømmer rundt sammen med alle de vellykkede. Og jeg som har
bestemt meg for å gi til tiggere, fordi de ikke sitter der for de har så lyst,
får det altfor travelt. Jeg ender opp med å smile og si hei til de som
orker se opp. Men så ser jeg ser noen som går i hovedgaten med en sekk full av
tykke luer som de bøyer seg ned og gir til tiggerne. "Du må ikke fryse,
vet du" hører jeg dem si, og så klarer jeg ikke snakke på en lang stund.
Biskopen vår, Erling Pettersen, hadde avskjedsintervju med avisen og skulle prøve forklare sin tro: Det var en barnehage i Klepp som hadde tatt imot barn av flyktninger som nettopp hadde kommet til landet. Der var en liten gutt som var så redd og traumatisert at han satt under bordet hele tiden og turde ikke komme frem. Og da satt en voksen i barnehagen seg der med ham i flere dager, helt til han våget seg ut. Det er det jeg tror på, sa biskopen: En Gud som er der under bordet. Og så må jeg grine igjen, for det var så vakkert sagt, og det er det jeg tror på også.
Biskopen vår, Erling Pettersen, hadde avskjedsintervju med avisen og skulle prøve forklare sin tro: Det var en barnehage i Klepp som hadde tatt imot barn av flyktninger som nettopp hadde kommet til landet. Der var en liten gutt som var så redd og traumatisert at han satt under bordet hele tiden og turde ikke komme frem. Og da satt en voksen i barnehagen seg der med ham i flere dager, helt til han våget seg ut. Det er det jeg tror på, sa biskopen: En Gud som er der under bordet. Og så må jeg grine igjen, for det var så vakkert sagt, og det er det jeg tror på også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)