lørdag 17. desember 2016

Utkast to






Jeg har vært på Jæren denne uken for å prøve gjøre ferdig romanen. Det var liksom ikke så mye igjen før den var ferdig omarbeidet, og for å se de store linjene og hvordan det egentlig hang sammen måtte jeg skifte arbeidsted, søke bedre konsentrasjon og gjøre minst mulig annet. Kanskje jeg ikke kom i mål på noen korte vinterdager, men jeg måtte prøve. Og plutselig kjente jeg på torsdag at der, var jeg gjennom!  Der var utkast to ferdig.  Så jeg gikk i butikken og kjøpte papir og satte alt på utskrift, skrev fjorten utkast til et brev til forlaget. Jeg sender det til ett av de samme som avviste utkast èn i vår, pakket manuset inn og sendte det av gårde. Jeg gir meg ikke, skrev jeg til dem. Og mener det er bedre nå, etter noen måneders bearbeiding og mye ventetid. (venting på forlag og på konsulenter, er en skikkelig test for en utålmodig sjel) Det henger bedre sammen nå og er sikkert mer realistisk.  Men det var mye gøyere å skrive det første utkastet! Denne bearbeidingen var mest vilje, pirk, utfylling av hull, klipp og lim, det var liksom ikke den samme rusen det var å fullføre første utkastet i fjor høst. Nå er det en lettelse i kroppen, men og en stor trøtthet. Denne høsten har jeg skrevet mest av vilje, det har sjelden vært flyt og glede i arbeidet, bare noe jeg gjorde fordi jeg måtte. Nå etterpå, husker jeg ikke helt hva jeg egentlig sendte, hva var det jeg skrev? Jeg husker bare at jeg tenkte der satt det, og så sluttet jeg, så får jeg håpe innskytelsen var rett. Nå skal jeg ta skrivefri, det er veldig lenge siden sist. Og det kjennes som jeg kunne sove til nyttår. 



onsdag 7. desember 2016

Empati II







Jeg er så lett rørt,  men svelger unna og prøver ikke pådytte omgivelsene tårene mine i tide og utide. Det passer seg ikke her til lands.  (Men se på tv når noen er døde i Midtøsten og maskuline mannfolk griner høyt og åpenlyst!) Storbyen Oslo kan være en påkjenning for oss med litt for mye empati. Mennesker som har det forferdelig strømmer rundt sammen med alle de vellykkede. Og jeg som har bestemt meg for å gi til tiggere, fordi de ikke sitter der for de har så lyst, får det altfor travelt.  Jeg ender opp med å smile og si hei til de som orker se opp. Men så ser jeg ser noen som går i hovedgaten med en sekk full av tykke luer som de bøyer seg ned og gir til tiggerne. "Du må ikke fryse, vet du" hører jeg dem si, og så klarer jeg ikke snakke på en lang stund.

Biskopen vår, Erling Pettersen,  hadde avskjedsintervju med avisen og skulle prøve forklare sin tro: Det var en barnehage i Klepp som hadde tatt imot barn av flyktninger som nettopp hadde kommet til landet.  Der var en liten gutt som var så redd og traumatisert at han satt under bordet hele tiden og turde ikke komme frem. Og da satt en voksen i barnehagen seg der med ham i flere dager, helt til han våget seg ut. Det er det jeg tror på, sa biskopen: En Gud som er der under bordet.  Og så må jeg grine igjen,  for det var så vakkert sagt, og det er det jeg tror på også.