tirsdag 18. februar 2014

Mitt Ryfylke

Verden er full av kontraster, og nok en gang slår jeg fast hvor ulikt vi mennekser ser på ting. Nå er det "ute på bygda" at vi skal flytte, og respons fra folk vi ikke kjenner så godt kommer. De fleste er fortsatt positive, men endel rart bladner seg inn. "Ja, dere har jo ikke noe som holder dere her." f.eks. Nå har jeg jo for lenge siden skjønt at noen folk med unger mener at det er det eneste som er verd noe i livet, og det har de sikkert rett i det fra sin synsvinkel. Jeg ville nå sagt at hvis du har bodd en plass i 18 år og ikke har andre bindinger til stedet enn at barna trives og går på skole der.... så er det litt stuslig. Nok om det.
 
Til kontrast, kom bladet Mitt Ryfylke på besøk forrige uke. De tok kontakt og ville ha et "Ryfylke Farvel" -intervju. Og jeg sa ja fordi jeg synes det er et fint blad med fokus på menneskene som bor og jobber her. Ett av spørsmålene jeg ble bedt om å tenke over, er hva Ryfylke har betydd for meg som kunstner. Det var et spennende spørsmål!
 
For det er mange på Forsand som har hjulpet meg i gang med å gjøre det kreative til et arbeid, og det gjør at det er skummelt å reise herfra. Jeg håper jo på nye kontakter der vi nå engang skal bo etter året på skole. Men det har vært noe godt med å bo et sted man er kjent, det og det er åpent hvem som er flinke til hva. Kanskje starten var da jeg fikk et skriveoppdrag fra Kulturkontoret i 2007, og de måtte ha et org.nr. for å betale meg. Dermed måtte jeg få meg enkelmansforetak, noe jeg hadde tenkt på en stund likevel. Men før det fikk jeg Målprisen, og etter det støtte til å trykke ny diktsamling. Og dessuten kontakt med norsklærer Tora Liv, som har lest endel av det jeg har skrevet siden, både innhold og korrektur, og bl.a. lært meg at man skal lese baklengs for å finne skrivefeilene! Hun var og med da jeg skrev "Ni Kvinneliv" og intervjuet kvinner som hadde levd i Forsand på 50 og 60-tallet.
 
Så er det kuntnerne Wenche og Roy som flyttet til Forsand omtrent samtidig som jeg begynte å ta skrivingen på alvor. De ble både gode venner og har vært til kjempeinspirasjon kreativt! Vi har delt mange gode måltid, og jeg har luftet alt fra oppdrag man får men så bli trukket tilbake, hvordan lage en god forside, hvordan man lager en collage til bruken av akrylmaling. SPOR, kulturvandringen, er det gøyeste som har skjedd her inne, sett fra min synsvinkel. Min første utstilling hadde jeg sammen med karamiker Eva, og det var godt å ha en som har gjort det før med seg....
 
Konklusjonen blir at jeg har fått mye fra Forsand som kunstner. Ved siden av jeg jeg har blitt glad i mange folk, fått mange venner, få ta litt del i andre sine barn, vært del av en storfamilie... Og vært ute, ute hele våren, sommeren og høsten: 

Røssdalen 17.mai
 
 
Sognesandstølen i juni
 
 
Høgsfjorden en høsdag
 

 
Haukalivatnet




mandag 10. februar 2014

Rydding.

Atelièr Mellomrom er ryddet. Her er ikke en overflødig blyant eller papirbit noe sted. Helt reint, alt pyntelig lagt i hyller og noen bilder satt pent opp på veggen. Utrivelig, her kunne jeg ikke jobbet! Men det blir nok snart seg selv igjen. Vi har nemlig hatt fotograf her i dag som har tatt bilder av hele huset for å legge det ut for salg. Hele helgen har vi ryddet og vasket, og jeg har gruet meg sånn til de der bildene, som kommer på nett og jeg vet at folk går og kikker på av nysgjerrighet. Men nå er det gjort, og det kjennes faktisk helt fint. Nå kan jeg ikke gjøre mer, nå er det ute av mine hender!

Det har uansett ikke foregått mye kreativt arbeid her på arbeidsrommet mitt de siste ukene. Etter søknadene til skriveutdanning var sendt, har jeg ikke gjort noe som helst. Livet har vært stappa av alt det praktiske med å skulle dra herfra, og arbeidsrommet har vært brukt til å sove og be. Bare det å si fra til alle og i rett rekkefølge, var enormt krevende. Vi fikk så mange fine tilbakemeldinger, om at det blir et tap at vi reiser og sånt. Det gjorde meg litt glad, og litt trist. Trist både fordi jeg ser hva jeg reiser fra, og at det er mye godt her. Og så blir jeg blir minnet på alt som ikke har blitt, alt jeg har ønsket meg, strevde med men aldri fikk til, kontaktene jeg gjerne skulle hatt osv. Og nå er det for seint... For nå reiser vi, det er helt bestemt og det kjennes helt fint!

fredag 7. februar 2014

Nansenskolen!


BREV

Sendte ut
et hvitt
lite brev

Over kvasse fjell
dype fjorder
støyete byer 

Håper
brevet kommer
like hvitt frem



Slik begynte samlingen tekster som var del av søknaden til forfatterstudiet, og i går fikk jeg til min STORE overraskelse svar allerede! Brevet var kommet frem til Nansenskolen i Lillehammer, og de tilbød meg plass neste skoleår. Jeg ble så glad! Satt meg på gulver og bare lo. Mannen kom inn og deltok hoderistende i gleden min. Før han gikk rett på internett og så etter ledige jobber eller spennende byggefirma i området. - Den praktiske delen av oss var så glad for å ha fått beskjed så tidlig, for vi ventet ikke svar før i april/mai. Det var en stor hjelp når man ikke er i studentalder og kun har en koffert å pakke, men derimot har et helt etablert liv å avslutte.

Den mer følsomme delen av oss, gikk i en rus rundt i huset og lo og ringte til Tante og pappa, og sende SMS til alle i adresselisten jeg kunne tenke meg ville dele gleden min. Etterpå rødmet jeg av alle lykkeønskningene og slo fast at vennene mine har mye større tro på mine skriveevner enn jeg har selv. Jeg takket og takket Gud, det kjentes som et stort under, å få denne sjansen til å lære mer og få et fellesskap av andre skrivende. Et hinder er jo - som alltid! - helsen og trøttheten jeg drasser på. Men jeg hadde en fin prat med rektor, som oppsummerte med at vi finner en løsning sammen, slik at jeg får litt fri innimellom og ikke risikerer å gå meg helt tom.

Jeg ringte til Wenche og Roy, mine gode venner og kunstnere oppi den forblåst dalen her inne i fjorden. - Nå skulle vi drukket sjampagen, datt det ut av meg. - Kom! sa Roy. Så dro vi dit og drakk sjampagne på en torsdagskveld.

Etter å ha fortalt og meldt hele kvelden, satt jeg fortsatt å tenkte at jeg må ringe mamma! Det er 21 år siden hun døde, og jeg har ikke tenkt den tanken på lenge nå. Men dette, ville hun vært stolt av, moren min som også skrev og oppmuntret meg til å sette igang. Mitt første dikt skrev jeg da jeg var 11 og satt ved siden av henne i skogen. Hun skrev på noe sikkert underfundig, mens jeg fikk papir av henne og skrev "skogen er så fin, den minner meg om lin" Jeg ante ikke hva lin var, men det rimte! Nå som vi har begynt å rydde ut av huset vårt, fant jeg en perm med mine første skriveriet på loftet. De kom i bunken "Ting som skal være med". Men mine første bøker, fant jeg ikke. Når det regnet om somrene, satt jeg nemlig på hytten vår på Hylkje og klippet og limte. Laget bitte små bøker som jeg tapet fast i ryggen og tegnet og skriblet i, lenge før jeg kunne skrive. Ved det samme spisebordet, ville bestemor lære meg å skrive sommeren før jeg begynte på skolen. Men en eller annen tidens pedagog stoppet henne, fordi de mente det var best at alle lærte samtidig når de begynte på skolen.  (Dette var altså dengang alle, på godt og vondt, ble sett på som like i dette landet.)

Nå venter en travel helg, for mandag kommer de for å ta bilder av huset for å legge det ut for salg. Da må det vist være så enormt ryddig og upersonlig her! Vi får heldigvis noen venner til å hjelpe oss, for det virker litt uoverkommelig. Særlig akkurat nå - i lett sjampagne-bakrus en fredag i februar.