Juleferie

Vi er på Forsand og har lang juleferie. Jeg liker veldig godt å være på besøk her, liker det mye bedre enn å bo her. Det er vakkert inne i fjorden, om enn litt mørkt nå som solen som oftest er gjemt bak både skyer og fjell. Og her er folk jeg er glad i og synes det er fint å være sammen med. Sterkest inntrykk har det gjort å møte niesen vår, Hilde. Hun hadde en stygg ulykke på sykkel i sommer, og vi trodde en stund hun ikke kom til å klare seg. Men nå satt hun der i rullestolen og strålte, full av vilje og trass, og holdt på å lære å gå og snakke igjen. Det var sterkt å se henne, og vite at det er mange som har bedt for henne og at vi har fått et sånt tydelig svar. 

Nå har kroppen min streiket et par dager, som den av og til finner ut at den vil, og det har gitt meg ro til å skrive. Det var i grunnen fint, for nå hadde jeg skikkelig abstinens. Har blant annet jobbet med prosadikt – som er dikt som flyter i ett uten linjeskift – det aller gøyeste jeg oppdaget på skolen i høst: 

SPØRSMÅL OM MENING 

Er det sant som de sier, at vi ikke har ansvar for hverandre? At jeg bare skal gjøre det som er godt for meg, og at det innebærer meg og bare meg? Er det sant? Eller kanskje tar de feil, fordi det er meningen at vi skal være for hverandre, at det er derfor et er så mange av oss, og de andre er ikke bare er til for å tjene meg. Til å si ja og nei når det passer. For hvem vil være aleine med alt, egentlig, hvis vi tenker etter. Hvem vil at andre alltid skal tenke på seg selv først og si nei til oss hele tiden. Og hvorfor gjør vi det som vi ikke vil andre skal gjøre for oss? Jeg kjenner èn som sa det skulle være motsatt. Og kanskje leges sår bare i møte med en annen, når de får frisk luft og berøring fra en som ikke er profesjonell men bare seg selv. Hvordan kan sår ellers leges? Hvordan skal vi ellers bli gode mennesker? - Hvis det er målet, da. 

Egentlig skulle jeg jo reise aleine tilbake til skolen over nyttår, og mannen skulle bli her og begynne i ny jobb i Stavanger. Men det skjedde store forandringer før vi reiste hit. Han var på slutten av det midlertidige oppdraget han har vært på siste måneden. Men dagen før han skulle slutte, fikk han tilbud om fast ansettelse som bas hos dem som leder det store byggeprosjekt like utenfor Lillehammer. Vi måtte tenke lynraskt, men sånne muligheter går det ikke man å si nei til, var vi enige om. Så han takket ja. Dermed blir han også boende der øst ut mai, og det er igjen åpnet hvor vi bosetter oss etterpå. Jeg kjenner at jeg dypt i meg er vestlending, men jeg kan egentlig jeg bo nesten hvor som helst når jeg skal skrive. Det viktigste er folkene jeg har rundt meg, og de finner jeg ikke på et kart. Så jeg kjenner meg åpen for fremtiden, og helt rolig fordi jeg tror at Gud vet hvor den skal foregå.

Halvveis

Bloggen har blitt litt sånn '"brev hjem" denne høsten. Jeg klarer ikke skrive brev til alle jeg vil etter lange skoledager og skriving til fingrene verker. (De gjør faktisk det, jeg måtte til lege med dem, han foreslo betennelsesdempende krem og at jeg ikke skrev noen uker. ER DU GAL? ropte jeg, og han skjønte jo at det siste kom ikke på tale.) Men nå er jeg halvveis i året på Nansenskolen, det snart juleferie, og jeg skal skrive mindre, se mer folk jeg er glad i og være mer ute enn jeg har vært dette halvåret. Og jeg gleder meg til alle delene i den setningen. Men etter nyttår reiser jeg aleine tilbake til Lillehammer, mannen blir igjen og begynner i sin nye jobb. Og det er ikke noe i DEN setningen jeg gleder meg til...

Jeg har mottatt klager over at jeg skriver så sjelden her... Det er fordi jeg ikke vil skrive om ingenting, det skal dessuten handle om kreativt arbeid og ikke utlevere andre enn evt. meg selv. Og jeg har i meg en skrekk for å i skrive på tomgang. Som jeg har formulerte nett-mottoet mitt i et dikt:


OMVENDT
OPPRØR


Hvis du ikke
har noe å si
Ikke si det.

Det er vinter på ordentlig her nå. Snøen har kommet og gått flere ganger i høst, og folk er sjokket over så mye mildvær i november, det var aldri slik før, sier de. Nå har snøen lagt en god stund her oppe på Johannesgården, som ligger høyere enn byen, og det er 9 minusgrader. Og mye kaldere skal det vist bli. Jeg har gått med en panikk for å ha for lite varme klær, og er innom Fretex stadig og ser etter hva som helst av ull. Vi måtte og bruke en halv månedslønn på jakker og sko til begge tidligere i høst, for dr Martin-sko og regnkåpe duger i vestlandsvinter, men ikke her!

I skrivingens verden har vi hatt en barnebokuke. Og en uke hvor vi hadde lest hver vår av årets bøker, som vi fremla for hverandre i biblioteket med fyr på peisen. (Ja, vi har peis i biblioteket, og sofa til å hvile middag for sånne som meg, som ikke bor på skolen og trenger det på lange dager.) Det som gikk opp for meg den uken der, var at vi har blitt vanvittig kritiske lesere! Jeg har lest "Svøm med dem som drukner". Den har fått bokhandlerprisen og er spennende og forfatteren kul (møtte ham under Bokuken) og jeg hadde sikkert likt boken for et halvt år siden. Sagt at den hadde noen brist, men var god. Nå så jeg bristene altfor godt, de ropte mot meg, og jeg plukket både boken og språket i stykker, satt og leste med en penn i hånden og tenke hjelpe meg, jeg håper jeg får min gamle leseglede igjen en gang! At jeg igjen kommer dit at jeg tyr til en bok å bli med til en annen verden i når jeg er trøtt. For nå kan jeg ikke lese uten å analysere.

Men her en dag tok jeg meg fri, ryddet spisebordet og dro fram papir og lim og maling. Det ble til noen små bøker. Det var lenge siden sist, og gjorde veldig godt å gi et slitent hode litt fri: