torsdag 26. oktober 2017

Etterpå

Det er litt gøy, skrev jeg forrige uke,  å bli gjenkjent og ikke være anonym lenger. Men den andre siden av å gi ut bok, er at den må selges, og det er jeg så dårlig til... Skulle ønske jeg bare kunne levere den et sted og så gikk det av seg selv. Men det gjør det ikke.  Jeg må rundt og levere fri-eksemplar til bokhandlere og foreslå innkjøp til gaver i stort.  Og tidligere i høst sendte jeg massevis av meldinger for å gjøre boken kjent. Men det var sikkert for tidlig,  og så er det sosiale medier, som heller ikke akkurat gir den voldsomme responsen. Ikke vet jeg hvordan de som får det til, gjøre dette. Jeg tenker ofte på Per Petterson for tiden. Han var i England og mottok en av mange priser for "Ut og stjæle hester" Så kom en sportsrepprter med mikrofonen sin og spurte hvordan det føltes å vinne så flott pris? "Hadde jeg ikke måttet fare rundt og ta imot alle disse prisene,  kunne jeg satt hjemme og skrevet på neste roman" sa han. Helten min! Som skriver for han må og har det rette drivet. Jeg kjenner meg sånn nå: Det har tatt så mye tid og krefter det å få ut denne boken.  Nå må jeg bare finne ro til å skrive igjen!!!

Men først skal jeg på Bokdager i Lillehammer neste uke.  Skrekk og gru - og litt stas!


onsdag 18. oktober 2017

Anonymitet



Det har vært noen år med anonymitet. Fra å bo på et lite sted jeg var kjent og kjente nesten alle, til å bo på steder jeg var nesten helt ukjent. Å gå på veien uten å stoppe og snakke med noen. Oppleve ting jeg ikke delte med noen i nærheten men ringte og fortalte om i stedet. Ha en dårlig dag uten at noen merket det. Gå i min egen skriveverden uten å bli forstyrret. Ikke måtte forklare seg til noen. Men ikke kunne invitere over en fin kveld i hagen heller. Det var både sårt og fritt i en evig blanding.

Nå tar jeg steget ut av anonymiteten. Lokalavisen var her og intervjuet meg før boksleppet, og jeg tenkte det ble vel en forhåpentlig fin, liten artikkel av det. Men så ble det tre sider! Med store bilder som Caro var med på. Journalisten ville nemlig se arbeidsrommet mitt og hunden ville være med. Nei, sa jeg han får bli igjen utenfor. Å, han er jo så skjønn, han må få bli med inn, sa hun. Og han begynte å dra ut papir og hyssing og løse deler og løpe rundt i det lille rommet med det, som den store valpen han er. Okei, jeg skjønner det nå, sa hun men da hadde han allerede sneket seg med på alle bildene. Og hun hadde ringt Nansenskolen og snakket med lærerne, og Wenche Sunde om er både venn og har lært meg å lage bilder. De sa så mye fint om meg, at jeg var helt svimmel der jeg gikk og surret hele dagen og ventet på boken.

Og så ser jeg det etterpå: Blikkene når jeg er ute, som ser og sier noe sånt som: Der er hun. Gjenkjennelsen. Og jeg får overstrømmende tilbakemeldinger på boken både fra kjente og fremmede. Og innrømmer at det er godt!





lørdag 7. oktober 2017

BOKSLEPP




(Referat til dere som ikke kunne komme og jeg hadde holdt av plass til i tanken:)
Sleppet av VADESTED ble en fantastisk opplevelse! Dagen begynte med et tre siders intervju og bilder i lokalavisen, de hadde til og med ringt lærerne mine på Nansenskolen og Wenche Sunde, som er både venn og lærer. Helt svimmel av all rosen jeg leste der, surret jeg rundt hele dagen og ventet på at boken skulle komme. Den skulle være der dagen før, men kom ikke. Først fire timer før vi skulle gå og gjøre klart for kvelden, kom en fra trykkeriet og leverte på døren personlig. Da var jeg helt i stykker av stress, det gjorde vondt å ikke få bli kjent med boken og ha ro med den før jeg skulle ut i verden med den... Men den var veldig fin! Designeren June Line har gjort en fantastisk jobb, og det var godt å endelig holde den i hånden.




Og Rosehagen fyltes opp av gode folk, både venner og ukjente. Jeg hadde plutselig kommet med i Rosa Dager, noe jeg ikke hadde tenkt på på forhånd, og kom i store felles-annonser for lokale happenings denne helgen. Og jeg vet enda flere hadde tenkt seg dit, men hvis de hadde dukket opp måtte de stå, det var ikke en stol ledig. Jeg gikk rundt og snakket med folk og ble varm og god innvendig før vi startet. Harald sang og Geir Arve spilte piano, jeg leste noen dikt med og noen uten musikk. Fortalte om historien til boken, som er lang og kronglete. Og snakket om det å møtes, som er det boken handler om. Det er helt nødvendig å møtes, sa jeg, særlig når det er vanskelig er det nødvendig, å møte noen som er annerledes enn deg selv, som du ikke forstår deg på eller som har såret deg. Enten man er introvert forfatter eller president i usa. Ellers dør både vi og verden av surstoffmangel.



Det var vidunderlig å stå der og se på alle de gode ansiktene, se dem smile og bli blanke i øyene og kjenne varmen de sendte. Lytte til Haralds inderlige sang og se at den også ble godt tatt imot. Mest spontan applaus kom for dette diktet, som står bakpå boken:






En eller annen gang 
må vel også du
ha prøvd og feilet
falt og grublet
dukket under
og kommet opp igjen 
Sånn at vi to
har noe å snakke om