Høstbilder

Det oppstod en pause der jeg hadde skrevet meg ferdig for nå med der jeg jobbet med, og før jeg tak tak i det neste kom det plutselig bilder rennende ut av hendene mine. Høsten har hatt mange farger i år, jeg tror det var dem som satte meg i gang.

Taushetsplikt

Det er ett år siden jeg gav ut Vadested. Det var en kaotisk høst i huset vårt og passet egentlig ikke å gi ut bok, det var ikke overskudd til det. Men det hadde jeg ikke tenkt på, at det skulle passe i livet å gi ut bok når man gjør det, for det er en krevende ting å gjøre. Det var liksom en snøball som hadde begynt å rulle og jeg kunne sikkert stoppet den, sagt vent litt, men det kom jeg ikke på at jeg kunne gjøre. Og jeg kan ikke fortelle om den høsten og alt som hendte rundt bokutgivelsen, for jeg har taushetsplikt. Og joda, jeg forstår den og vet den er viktig for å beskytte dem som trenger beskyttelse, denne taushetsplikten. Men jeg kan bli så lei av den! Jeg har blitt mor til en jente med en historie jeg har lyst å klatre opp på et tak og rope ut. Så de får vite hvordan verden kan være, alle de som forenkler alt til svart og hvitt, vet med sikkerhet hva som er forskjellen og børster av seg alle grånyansene. Jeg vil skrive! Skrive innlegg i avisen, få på trykk historiene så de kommer ut i verden og blir hørt, lage bok og komme i avisen og fortelle. Men jeg kan ikke engang fortelle vennene våre hva som skjer. «Det er vanskelig nå» er alt jeg kan si når de spør og ser vi ikke har det bra. Og jeg beundrer at de holder oss ut med alle disse hemmelighetene. Jeg merker bloggen har blitt skrinnere også, at jeg skriver sjeldnere enn før, for jeg bruker så mye energi på dette jeg ikke kan skrive om. Det presser på, men det er som jeg har fått boksehansker på hendene, de kan ikke skrive om dette, de kan bare sloss.

Lek med ord

Jeg møtte en sosialarbeider fra Irland denne uken, som fikk meg til å huske hvorfor jeg utdannet meg til å bli en sånn for hundre år siden. Hun gav meg denne fantastiske leken med ord. 
Viktig: Den må leses setning for setning,  først ovenfra og ned,  så nedenfra og opp:

They have no need for our help.

So not not tell me.

These haggard faces could belong til you or me.

Should life have dealt a different hand.

We need to see them for who they really are.

Chancers and scroungers.

Layabouts and loungers.

With boms ut their sleeves

Cut-troats and thieves.

They are not.

Welcome here.

We should make them.

Go back to where they came from.

They cannot.

Share our food.

Share our homes.

Share our countries.

Instead let us.

Build a wall to keep them out.

It is nok OK to say.

There are people just like us.

A place should only belong til those who are born there.

Do not be so stupid to think that.

The world can ble looked at another way.

(Brian Biston)