Kafèdrømmer

Det går bra med sommerutstillingen vår "Kunst og Kaffe". Ikke slik at det er kø for å komme inn. Men det kommer gjester med jevne mellomrom. Nok til at jeg synes det er verd å ha åpent, og gode nok tilbakemeldinger til at jeg skjønner at dette er et behov. Den store overraskelsen er at det kommer fleste gjester fra bygden. Vi venter nok mest folk på gjennomreise. Men de fleste bor her, har hytte her eller er på besøk. Det gjør meg veldig optimistisk, og får tankene mine til å spinne rundt å prøve få til en kunstkafè året rundt. Vi må finne et godt lokale, og der er Lensmansboligen er øverste ønske. Og vi må være nok folk som vil være med, til at det ikke blir for travelt. Men vi trenger ikke være mange for å ha litt åpent hver helg, f.eks. Jeg ser for meg et trivelig sted å komme inn, der det lukter nysteik et eller annet godt, noen sitter og jobber med kunsten sin, der det er lunt og innbydende. Vi kunne ha kvelder med musikk, med fortellinger, med ekstra god mat. Og kvelder der det bare er enkelt og greit å komme for å møtes. Vi har ikke noe slikt sted i bygden, og nå forstår jeg at det er flere enn meg som har kjent på behovet.

Jeg traff mannen til en venninne forleden. Han er dyktig forretningsmann og jeg fortalte om hva vi holder på å jobbe med. Han spurte med en gang: "Er det forretning eller sosialt?" "Mest sosialt" sa jeg "selv om vi håper å få solgt litt kunst og." Jeg skjønte at vi må bestemme om det skulle være det ene eller det andre, fordi målet ville være forskjellig. Er det å lage en sosial møteplass, vil vi sannsynligvis ikke tjene mye penger på det. Men som alltid tenker jeg ikke så mye på kronene, bare jeg får gjort noe som gir noen en opplevelse. Og så lenge jeg får prøvd ut drømmene mine. Denne var ti år gammel, og jeg fikk ikke prøvde den ut før vi var mange nok etter SPOR i påsken - og supre Tove dro det hele i gang.

Sicilia

Jeg kom hjem fra ferie på Sicilia og gikk rett inn i å få gang på tre sommerprosjekt: Utstilling i Lyse kapell, Kunst & Kaffe i bygden, og Wenches sommerutstilling på Utsetin Pilegrimsgard. Det var tre ting jeg brant for og gjerne ville være med å få i gang. Men jeg fikk jo ikke tid til å lande... Det tok mange dager før kropp og sjel fant sammen igjen, og jeg fikk tid til å tenke tilbake på ferien.

Det var rart: Jeg skrev så lite mens vi var der! Pennen raste ikke over papiret, slik den gjerne gjør når hjernen settes i fri. Jeg tenker aldri at jeg trenger fri fra det å skrive, det pleier heller hjelpe meg med å fordøye det jeg ser og opplever. Men denne ferien koplet jeg ut alt. Vi bodde i en gammel, liten by nord på øyen, og kjente at vi klakket langsommere og langsommere på slippersene våre for hver dag når vi gikk gjennom byen. Det var en varm, spennende øy med ville fjell og klipper. Vi bodde helt ytterst på pynten i byen og hadde havet rett nedenfor terassen og klippen bak byen rett ovenfor.

Jeg hadde ikke speilreflekskameratet mitt med, fordi det er så tungt og en må gå og passe på det hele tiden. Men jeg savnet det! Å gå med kamera i hånden, hjelper meg til å se. Jeg ser etter kontraster, linjer, farger og ting som lager gode motiv. Jeg ser på en annen måte og blir bedre kjent med det jeg ser på, når jeg har kamera med. Jeg tar bare bilder jeg tror blir gode, og langt fra alt vi opplever blir dokumentert. Fordi å fotografere ikke handler om å dokumentere for meg, men å fange øyeblikk. Vi så nok av folk - mest menn - som gikk lesset med kamera`er og knipset hele tiden. Mannen pekte på en spseielt stressa type og sa: "Han der vet ikke hvor han har vært før han kommer hjem og ser på bildene!" Men kompaktkamera duger også, under er bilder fra Erice, Trapani og en gammel by med ukjent navn på toppen av nabofjellet til øyens navle: byen Enna.

Kunst & Kaffe

Så er vi i gang med sommerutstilling i Bergekrossen. Eli og Morten har laget fine, store plakater, så ingen kan kjøre forbi fordi de ikke så skiltene! Om noen vil komme likevel, vet vi jo ikke. Men det er oppfyllelse av en gammel drøm: Å lage til noe trivelig fro alle turistene som kjører forbi og skal inn Lysefjorden eller har kjørt feil og leiter etter Preikestolen. Vi har ikke hatt mye å tilby dem. Men nå  har vi fått kunst og kaffe! Forhåpentlig vil noen som bor her også tat en titt innom, det er utstilt både bilder og kermeikk og smykker og bøker, og vi har pyntet og satt opp utebord og gjort det så trivelig som vi kan. - Selv om Bergekrossen ikke er like sjamerende som Lensmannsboligen der vi helst ville vært. Dette er et forsøk. Blir det gøy, prøver vi på nytt et annet sted neste år. Hvis ikke, har vi i alle fall prøvd å få noe til å skje, og jeg har fått omgjort en drøm til virkelighet.

Lyse kapell

Fredag var jeg og Eva i Lysebotn og satte opp utstilling i kapellet. Jeg var spent på hva jeg hadde med, for alt var pakket i esker før jeg reiste på ferie til Sicilia. - Så det kunne henges opp dagen etter vi kom tilbake. Jeg hadde ikke fått sjelen på plass i kroppen igjen etter den lange flyturen med to mellomlandinger da vi satte oss på båten inn Lysefjorden. Men når jeg var der inne og vi begynte, var jeg helt på plass. Det var like gøy denne gangen og, å henge opp og se hvordan det ble med uroene samlet. Kirkerommet er litt mørkt, veggene er gammel panel som noen steder er beiset grått. Men når jeg valgte hvite uorer, ble det faktisk effektfult. Ute i gangen, er et fantastisk flott vindu med masse lys. Der satte Eva keramikken sin, og jeg hang opp fargesterke uroer. Fargene og de runde formene fra kermikken og uroene er det som møter en når en kommer inn, og jeg synes det så riktig innbydende ut! Godt fornøyd, var jeg - og kjempesliten! Da hadde jeg ikke spist på mange timer, for jeg var så fokusert på arbeidet. Og på det å bli ferdig før siste båten gikk ut igjen. Vel hjemme åpnet jeg en flaske vin og ringte Eli som kom og hjelp meg å drikke den opp mens vi høylydt diskuterte Kaffe og Kunst som vi snart skal åpen i Bergekrossen. En sann venn kommer når man trenger noen å drikke vin med.

 

Utstillingen er åpen hver dag mellom kl 1030 og 1800 frem til 5.august.