onsdag 10. juni 2015

Sinnadikt

Heldigvis er det ikke så mye nytt vi trenger i vårt nye hus, vi hadde jo et fullt fra før av og flyttelasset var stort, selv om vi gav bort en hel masse før vi reiste. Men noe småtteri må vi ha av og til, og hver gang jeg går inn i en sånn ting-og-tang butikk, blir jeg like stressa. Det skriker mot meg fra haugene av ting som stort sett bare skal være til pynt, og en del av hjernen min scanner alt sammen og lurer på om jeg kanskje trenger en sånn, eller en sånn? Svaret blir stort sett nei, men jeg kjenner fristelsen i å kjøpe nytt og bytte ut og få det så fint, så fint hjemme. Da hjelper det å hente frem skoleårets sinteste dikt. Vi var to i klassen som hadde et øyeblikks moro av tanken på å gå inn i en interiørbutikk og spørre etter en Æ. I stedet laget jeg en i snøen utenfor, og fikk ropt(!) diktet ut til publikum på Åpen Dag.

_______________________________________________






POESI
Hvis poesien
har noe felles
med musikken,
skulle den løfte blikket
over deg og ditt

Hjelpe deg å huske
det finnes noe mer
enn pynten, interiøret
og krystallen du reiste
til Polen for å kjøpe
på busstur mens du så
elendigheten til
de stakkars polakkene
Men billig krystall,
det hadde de.

Så løft blikket,
din cupcakekjerring!
Over tingene og plasten
kjølig og sjellløst
Innkjøp er ikke svaret
Uansett hvilke ting
 du fyller livet med
blir det ikke fullt
og det hjelper ikke
fylle på mer

Løfte blikket
fra ditt stylede hus
med HOME i vinduet
(lett å glemme
i en travel hverdag)
Og LOVE i stuen
det staves kjærlighet

Verden er ikke kjølig plast
den er ekte
Begriper du det,
du sjølhøytidelige
interiørblogger

Eller har du gjort
verden såkoselig
at du helt har glemt
det finnes noe mer?















 


fredag 5. juni 2015

Øvelse



Jeg har lært en utrolig bra skriveøvelse: Skrive i ti minutter uten å løfte pennen fra arket, stoppe opp eller vurdere. For det skal ikke bli bra og velformet litteratur, det skal bare få meg i gang, etterpå går det an å stryke eller redigere litt. Her er dagens øvelse:




Flokken skal være samlet, de skal ikke være hver for seg. Den lille skal for eksempel ikke være ute på terrassen aleine bare fordi man har tisse litt inne. Mens den andre, hun store, er inne og tørker opp og er stresset for det er tiss over alt og hun syns vist det er ekkelt å tørke det opp og egentlig spiste hun vist frokost. Hun er så sur når hun ikke får frokost, hun snerrer og biter og er ikke det spor behagelig da. Hun er mye bedre når hun har spist, hvis hun ikke skal noe annet med en gang og setter seg ute i solen med en kopp det ryker av. Hvis en er enormt heldig da, blir en hentet opp i utestolen og får sove på fanget men hun drikker av den koppen. Det er deilig, det. Da er livet helt okei, da. Eller når en finner en slippers. De der er det beste i hele dette nye huset, de er så perfekt mye å bite i, og man kan bære dem med seg etter stroppen. Men det er jo ikke lov, aldri er det lov å bære på den der slippersen. Derfor er det om å gjøre å liste seg, smyge seg innpå når hun gjør noe annet, nappe den til seg etter stroppen og løpe på myke poter med skoen høyt hevet bort til korgen sin, legge seg der og nyte herligheten. En liten stund, til hun oppdager det. Da kommer hun å henter den og jeg får en annen leke i stedet og jeg hører at hun ler. Men det er ikke noe greit for det, aldri får jeg lov å bite i noen ting, ingenting får jeg lov til. Bortsett fra å sove i hagestolen av og til.

mandag 1. juni 2015

Flaskepost


Da vi pakket opp flyttelasset som hadde stått på lager, kom det fram en mengde med flasker. Nå har jeg puttet jeg dikt oppi flere av dem og laget flaskepost. Det første som ble laget i mitt nye arbeidsrom, og jeg slår fast at rommet virker, det er godt å jobbe her!

Vi snakket forleden med en av våre nye naboer, og han spurte etter hvor vi hadde bodd før og slikt. Harald forklarte at vi hadde bodd ett år i Lillehammer fordi Synnøve hadde gått på skriveskole der. "Dæ lærte æg i fysste klassæ" svarte jærbuen.

torsdag 28. mai 2015

Sykling



Noe jeg har skrevet mye om, og sikker kommer til å fortsette å skrive om, er hvordan vi holder hverandre på avstand med å late som at hos oss er alt perfekt. Perfekt, moteordet som har dukket opp og sprer seg vilt. Alt i livet skal være perfekt, og jeg mener oppriktig at hvis det overhode finnes noe som er perfekt så ville det være utrolig kjedelig. Likevel tar jeg meg selv i å late som og pynte på sannheten for å fremstå som mer vellykket enn jeg er, og det ergrer meg enormt for det er ikke sånn jeg vil leve. 

Nå har jeg tatt frem sykkelen igjen, og kjenner det samme skjer nok en gang: Jeg trør i vei og det kjennes som sirup og bratte oppoverbakker, men det er jo knapt sånne her på Jæren, det er jeg som er ute av sykkelform etter ett år uten. Jeg sitter der på sykkelen og lurer på hvordan jeg tar meg ut, tenker at jeg ser ut som en skikkelig amatør som sliter i motvind med våte turklær og at jeg burde tatt med bedre ut. Men det er jo akkurat amatør jeg er, sykling er et fremkostmiddel for å komme dit jeg skal, og hva er egentlig galt med det?

Det får meg til å tenke på en annen sykkelhistorie: Jeg var på retreat på et kloster i Danmark, og i kjelleren stod det sykler. Jeg testet og pumpet og justerte til jeg fant en som passet, satte meg oppå og lot den ta meg med. For sånn kjentes det, en tung damesykkel med korg foran og tre gir med god utveksling, som bar meg, jeg trødde og den svarte. Først trodde jeg det var om å gjøre å ha fart og se sporty ut, men jeg skulle jo ingen sted, jeg skulle bare bevege kroppen og denne sykkelen. Så jeg leitet til jeg fant et tempo som var godt, innså at noen dager og i motvind gikk det langsomt, og at det var helt greit. 

Så kom de andre syklene. De var ofte i lag, de syklet fort i like drakter og de ble hindret av en norsk idiot midt i sykkelstien. ”GI VEJ!” ropte de og jeg hoppet over til gå-siden av veien med hjertebank og svettetokter. Noen ganger var de bare to som trente sammen og førte lange samtaler i fart, jeg kunne høre alt de snakket om lenge for Gi Vej og lenge etterpå. Men jeg vente meg til dem selv om det var en merkelig ordning, på sjøen er det for eksempel innhentende fartøy som har vikeplikt. Og jeg kom til at jeg hadde rett på min del av veien, min del av lykken i å sykle langs sjøen og hagene under en evig blå himmel.

Siste dagen hente noe helt nytt. To ryttere kom i fart bak meg, ropte ”GI VEJ!” og ruste forbi. Akkurat da de passerte, sa den ene ”Takk”. Og jeg kjente i hele kroppen hva lille ordet gjør.

tirsdag 26. mai 2015

service




SERVICE

Det er på tide
med service nå
sier Verksmesteren
Jeg har satt av tid
til bare deg i dag

Vi må justere
tenningen litt,
du gir for mye gass
når du starter
Turtallet er for høyt
Og bremsene stive
- du bruker dem
jo aldri

Sett deg her, du
så skal jeg se på det
og imens
må du nesten
skru av tenningen

                                              Synnøve

- Sånn er livet nå, det er på tide å hente seg inn igjen etter denne voldsomme våren.  En herlig pinsehelg i Piemonte me en vennegjeng fra Forsand,  var forhåpentlig begynnelsen på roligere dager.

mandag 18. mai 2015

Glimt

Glimt fra mitt nye liv følger under.

Og nå skal bloggen snart handle om skriving igjen, som den er ment til, og ikke bare flytting og andre praktikaliteter. For nå er mitt nye arbeisrom endelig oppe og går, og jeg gleder meg til å gå igang med alt som ligger og venter på å bli jobbet med!'

Masse besøk, her Eyolf, Åse og Elida

Caro, 9 uker gammel


Hav!

Mer hav!