Sinnadikt

Heldigvis er det ikke så mye nytt vi trenger i vårt nye hus, vi hadde jo et fullt fra før av og flyttelasset var stort, selv om vi gav bort en hel masse før vi reiste. Men noe småtteri må vi ha av og til, og hver gang jeg går inn i en sånn ting-og-tang butikk, blir jeg like stressa. Det skriker mot meg fra haugene av ting som stort sett bare skal være til pynt, og en del av hjernen min scanner alt sammen og lurer på om jeg kanskje trenger en sånn, eller en sånn? Svaret blir stort sett nei, men jeg kjenner fristelsen i å kjøpe nytt og bytte ut og få det så fint, så fint hjemme. Da hjelper det å hente frem skoleårets sinteste dikt. Vi var to i klassen som hadde et øyeblikks moro av tanken på å gå inn i en interiørbutikk og spørre etter en Æ. I stedet laget jeg en i snøen utenfor, og fikk ropt(!) diktet ut til publikum på Åpen Dag.

_______________________________________________

POESI

Hvis poesien

har noe felles

med musikken,

skulle den løfte blikket

over deg og ditt

Hjelpe deg å huske

det finnes noe mer

enn pynten, interiøret

og krystallen du reiste

til Polen for å kjøpe

på busstur mens du så

elendigheten til

de stakkars polakkene

Men billig krystall,

det hadde de.

Så løft blikket,

din cupcakekjerring!

Over tingene og plasten

kjølig og sjellløst

Innkjøp er ikke svaret

Uansett hvilke ting

 du fyller livet med

blir det ikke fullt

og det hjelper ikke

fylle på mer

Løfte blikket

fra ditt stylede hus

med HOME i vinduet

(lett å glemme

i en travel hverdag)

Og LOVE i stuen

det staves kjærlighet

Verden er ikke kjølig plast

den er ekte

Begriper du det,

du sjølhøytidelige

interiørblogger

Eller har du gjort

verden såkoselig

at du helt har glemt

det finnes noe mer?

 

Øvelse

Jeg har lært en utrolig bra skriveøvelse: Skrive i ti minutter uten å løfte pennen fra arket, stoppe opp eller vurdere. For det skal ikke bli bra og velformet litteratur, det skal bare få meg i gang, etterpå går det an å stryke eller redigere litt. Her er dagens øvelse:

Flokken skal være samlet, de skal ikke være hver for seg. Den lille skal for eksempel ikke være ute på terrassen aleine bare fordi man har tisse litt inne. Mens den andre, hun store, er inne og tørker opp og er stresset for det er tiss over alt og hun syns vist det er ekkelt å tørke det opp og egentlig spiste hun vist frokost. Hun er så sur når hun ikke får frokost, hun snerrer og biter og er ikke det spor behagelig da. Hun er mye bedre når hun har spist, hvis hun ikke skal noe annet med en gang og setter seg ute i solen med en kopp det ryker av. Hvis en er enormt heldig da, blir en hentet opp i utestolen og får sove på fanget men hun drikker av den koppen. Det er deilig, det. Da er livet helt okei, da. Eller når en finner en slippers. De der er det beste i hele dette nye huset, de er så perfekt mye å bite i, og man kan bære dem med seg etter stroppen. Men det er jo ikke lov, aldri er det lov å bære på den der slippersen. Derfor er det om å gjøre å liste seg, smyge seg innpå når hun gjør noe annet, nappe den til seg etter stroppen og løpe på myke poter med skoen høyt hevet bort til korgen sin, legge seg der og nyte herligheten. En liten stund, til hun oppdager det. Da kommer hun å henter den og jeg får en annen leke i stedet og jeg hører at hun ler. Men det er ikke noe greit for det, aldri får jeg lov å bite i noen ting, ingenting får jeg lov til. Bortsett fra å sove i hagestolen av og til.

Flaskepost

Da vi pakket opp flyttelasset som hadde stått på lager, kom det fram en mengde med flasker. Nå har jeg puttet jeg dikt oppi flere av dem og laget flaskepost. Det første som ble laget i mitt nye arbeidsrom, og jeg slår fast at rommet virker, det er godt å jobbe her!

Vi snakket forleden med en av våre nye naboer, og han spurte etter hvor vi hadde bodd før og slikt. Harald forklarte at vi hadde bodd ett år i Lillehammer fordi Synnøve hadde gått på skriveskole der. "Dæ lærte æg i fysste klassæ" svarte jærbuen.