Jæren farvel

Du kan ikke skrive om havet, sa han, det har vært gjort for mange ganger før. Men jeg står og lar de iskalde bølgene vaske tærne mine, vannet er stort og grønt og blått og reint, og det er alt jeg vil skrive om. Hvordan det prikker i beina når jeg vasser uti, det iler når vannet nærmer seg magen, og jeg står på tå så det ikke skal nå dit, men så kommer en stor bølge og slår over magen og alt nedenfor likevel, og jeg hyler for det er så kaldt og så godt, det prikker mellom beina og det prikker over alt. Jeg lar hendene synke nedi vannet og balanserer mens jeg går over sanden, bølgene har gravd groper jeg snubler i og må finne balansen igjen, strømmen der nede drar meg ut og inn, men nå står jeg støtt. Jeg bøyer knærne og dukker nedi, det er iskaldt og jeg er våken i hele kroppen, våken og intenst tilstede, vi er ett en liten stund, jeg og det blå. Så reiser jeg meg opp og går på land før jeg mister følelsen i beina, setter meg i sanden og lar rusen og varmen leke i kroppen. Dette, kan jeg altså ikke skrive om, for det er oppbrukt. For meg er det helt nytt, hver gang.

 (tekst og bilder fra min siste tur på stranden som fastboende på Vigrestad...)

Videre

Midt i ferien skjedde det: Vi solgte huset på Jæren og kjøpte ett på Tau. Begge deler på en eneste dag, det var så kaotisk at etterpå husker jeg ingenting av det, annet enn at jeg måtte minne meg selv på å puste og at vi hadde besøk, og det hjalp litt for det jordet meg så jeg måtte tenke på en liten gutt sitt ve og vel og ikke drukne i stresset. Det nye huset er fra 60-tallet med stor hage og utsikt, og jeg tror vi skal få det godt der. Men det er mye sorg i å måtte reise fra havet og lyset og vennene her, jeg går på stranden og gråter nå, fordi det snart er over, det å kunne nå havet på et par minutt. 

Det har vært et vidunderlig friår, med lite forpliktelser og mye tid til å bare skrive. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal klare fortsette med det i mitt nye liv, som blir mer innholdsrikt og kanskje travlere. Nå har det vært ferie og jeg har ikke skrevet noe i hele juli. Og jeg har fått avslag fra de tre store forlagene jeg har sendt diktsamlingen ”Vadested” til og jeg kjente at når det siste kom, ble det for mange på rad og det gjorde noe med meg. Kanskje det jeg skriver bare er søppel likevel, noe jeg har stor glede av å holde på med, men som ikke har verdi for noen andre, at det er for smått og nært og puslete, ikke storslagent og salgbart nok. Tanken har sneket seg inn, og den er farlig. Det eneste å gjøre er å putte diktene i en ny konvolutt og sende dem ut igjen, og det har jeg gjort. Men jeg må og skrive igjen så fort som mulig, og det er en god stund til det nye arbeidsrommet mitt på loftet med utsikt over fjorden er klart til å sette seg ned i. Det er litt å pusse opp i huset og mannen har begynt på jobb igjen og flyttet inn for å gjøre det på kveldstid. Jeg er igjen i gamle huset for å pakke. I dag har jeg begynt å rydde i atelieret, gjort ferdig noen bilder og begynt å sette sammen det jeg skal ha med på ustillingen på Mølleparken på Tau. Der skal jeg henge opp til helgen, og det hadde jeg nesten glemt i alt kaoset. Men jeg tror jeg har arbeider nok, det er bare å finne det som kan trives sammen på en utstilling sammen med andre i to måneder. 

Denne reisen vår begynte for snart tre år siden, da jeg begynte å tenke på å lære å skrive bedre, et halvt år seinere søkte jeg på Nansenskolen og kom inn. Og jeg trodde reisen var slutt når vi kom hit til havet etterpå, at her skulle vi være lenge. Men arbeidsmarkedet bestemte for oss at det var den ikke, så det er bare å fullføre.

Sommer II

Det er sommer, selv om mange rundt meg klager over temperaturen: Lyst hele døgnet, alt går i grønt og blått, det vokser og blomstrer og sjøen begynner å bli lunken å bade i. Og nå er det ferie i tillegg, så det er definitivt sommer. Sist helg var tok vi noen av Harald`s kollegaer fra Lillehammer med en tur rundt i Lysefjorden, en full pakke med alle de berømte stedene og gourmet-mat i hytter og hus når de kom fra tur, bagasjen båret på plass og fyr i ovnen. Denne uken dro Eva og jeg til andre enden av vestlandsnaturen og et helt annet tempo: til Utsira. Dit har jeg hatt lyst å reise lenge, og det var en nydelig liten plass med masse lys og stillhet, flere sauer enn folk og nesten ikke biler på de smale veiene. Tempo var lavt og jeg fikk hentet meg inn etter helgens arbeid.

 

Det er lite ro til å skrive nå, både er det ferietid med planer om fjellturer og besøk, og dessuten går alt i sitt eget sommer-tempo som det liksom ikke går an å krangle med. Men det er også mye uro med huset som ikke blir solgt og utålmodigheten i å komme oss videre. For jeg er klar til å flytte nå, klar til å bo sammen med mannen min igjen og dessuten har vi bestemt oss for å bli fosterforeldre. Vi må bare komme oss i hus der vi skal bo. Når stresset tar meg går jeg en tur innom arbeidsrommet, her kommer jeg i vater. Pulten er full av uorganisert papir nå, jeg river noen biter til et lite bilde, en forside på en bok kanskje, finner noen ark som passer godt sammen og river sider i samme størrelse, så har jeg innmat til boken. En annen dag, med hodet mer på plass kan jeg skrive ut dikt på dem og binde dem sammen. Mange bøker blir små og de får de aller korteste diktene, en samling definisjoner, som dette:

LYKKE:

dugg på

nattbuksebenet

(selve følelsen av sommer: tusle ut i det våte gresset tidlig på morgenen, snuse inn dagen og spørre hva den mon tro har å by på, sette seg på trappen og bare være litt til, før frokost og dagen starte.)