Slutten

Jeg har vært på slutten av omskrivingen av "Crescendo" en stund. Men hvordan vet jeg når det er ferdig, har jeg lurt på. Jeg har gått gjennom bunken med lapper fulle av ideer, samlet disse månedene jeg har vært i dette universet. De er skrever på post-it, konsert-program, notatbok-sider og hva enn som har vært i nærheten når ideene har kommet. Er alt som skal med, kommet med? En liten endring på side 47, fører med seg omskriving av side132 og 205. Sånn har jeg holdt på i ukesvis.

Med skrekk i kroppen begynte jeg i helgen å se på siste kapitel. Slutten er viktig, og jeg synes denne er god, men jeg måtte gjøre endringer. Det var bare å gjøre det, bryte opp og sette sammen igjen. Så kjente jeg plutselig at der, la jeg siste biten i puslespillet på plass. Klikk, sa det. Så var plutselig romanen ferdig! Det var en rar følelse, kjentes åpent, og litt trist. Jeg kommer til å savne jenten jeg har skrevet om. Men, hun har fått sitt eget liv. Og jeg vil så intenst at hun skal få komme ut i verden og bli lest av mange! Nå leser kjæresten korrektur, og så skal hun sendes ut i verden igjen, på nye forsøk på å finne et forlag som vil lage bok av det jeg har brukt tre år til sammen på å skrive.

Jeg har jobbet lenge med en presentasjon av boken. Dem ble ferdig i går, og ble sånn:

Hva finnes når du ikke ser?

Crescendo handler om Sol som er blind og vokser opp med mormor og en engstelig mor. Et sommerbesøk åpner porten til verden utenfor, til Jon som tar henne med til musikken, og til kampen for å gå på skole. Fortellingen starter forsiktig og øker i tempo ettersom Sol blir eldre, en dag på kafe kommer kjærligheten inn døren, samtidig som drømmen om å spille sammen med andre vokser i styrke.