Eventyret om tunellen

sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

EVENTYRET  OM  TUNELLEN

Det var en gang for lenge siden, at Gotteklubben Grei hadde møte i den kjempestore byen sin. Guttene satt med cognac i hver sin lenestol og stirret inn i bålet i peisen. Det var vinter og kaldt ute, og nå begynte de å drømme om sommeren.

"Hadde det ikke vært bra å få det fergefritt til hyttå?" sa han ene.

"Jo, og dattera mi trenger et nytt hus,” svarte sjefen i Gotteklubben.  ”Her i byen er jo ikke plass til å bygge annet enn småhus og dattera mi må ha plass til et skikkelig stort og fint et."

"Jeg vet det!" sa en tredje: "Vi bygger en tunel som vi kan kjøre under fjorden i!"
"JA!" sa Gotteklubben Grei i kor, og så bestemte de seg for det.

Og det Gotteklubben Grei bestemte seg for, det pleide bli sånn. For de kjente folk. Over alt, kjente de folk som var greie å kjenne. Noen kjente en som bygget veier, andre en som var flink å lage store bommer med hengelåser som man måtte betale mange penger for å få åpnet. Noen kjente til og med ministeren, for hun var gift med søskenbarnet til en i Gotteklubben Grei. Søskenbarnet var av og til på møtene deres, men nå ble han invitert med hver gang. Og med mannen til ministeren i klubben ved peisen, var saken avgjort.

En av guttene i Gotteklubben Grei kjente også en kar med cowboyhatt som bodde omtrent der tunellen ville ende. Mannen drev og fisket fisk i store badekar. Disse ville han gjerne ha solgt, men han var inderlige lei av de bitte små båtene som gikk over fjorden.

”Kom med tunellen, den vil vi ha! Det er ingen problem å betale eller kjøre i bratte bakker eller noe, det er ingen problem i sikte, kom med den!" sa mannen til Gottklubben Grei. Og så fikk han fast plass i lenestolen ved peisen.

Men folk som bodde der tunellen skulle enda sa:
"NEI, vi vil ikke ha tunel! Vi vil heller ha bro, tunel blir altfor dyrt og farlig og langt og tungvint"
"Å, neida”,  svarte cowboyhatten og hans menn ”Dere vil ha tunel. Dere vet bare ikke deres eget beste, derfor spør vi ikke hva dere vil. Dere vil ha tunel, og slik er det!"

Og tunellen kom. Men den ble lang og dyr og bratt og vanskelig å kjøre i. Derfor begynte folk fort å murre. Først var det de som kjørte fisken til cowboyhatten, som nektet å kjøre fisken der for det var for bratt. Så mannen med hatten måtte gjøre et surt innkjøp av store båter til å frakte fisken i stedet. Deretter var det en tannlege som reparerte tenner til folk i byen, som flyttet tannlegestolen med seg hjem i kjelleren fordi det var så dyrt å reise. En bokhandler som solgte bøker i byen tok dem med seg og åpnet butikk ved fjorden i stedet. En lærer flyttet fra byen til fjorden for å være i nærheten av skolen sin, for med sin skarve lærerlønn klarte han ikke åpne bommen. Og til slutt var det ingen igjen som ville kjøre i tunellen.

Den største skandalen kom da datteren til sjefen i Gotteklubben Grei ropte bestyrtet da vidunderet stod ferdig:

"Jamen far, jeg har jo tunellskrekk! Det skulle du tenkt på før du bygget tunel til meg!"
"Det går helt fint, snuppa mi,” skal mannen ha svart. "Vi finner oss bare en øy eller noe der vi kan bygge bru. Så raserer vi stedet og finner den fineste tomten til det fineste huset i verden og bygger det til deg. Ingenting er godt nok til datteren til sjefen i Gotteklubben Grei!”

Men de som bodde ved fjorden måtte jo over den av og til, og alle disse fortvilte.
"Hjelp," sa den fattige skribenten, ”Jeg må til byen, men har ikke mynt nok til den store bommen med hengelås.”
"Hjelp" sa bokhandleren, ”Jeg må ut og kjøpe bøker av og til, men bilen blir så tung etter handelen at jeg får den ikke med meg opp bakken i tunellen etterpå.”
"Hjelp,” sa forretningsmannen, ”Jeg kan ikke flytte forretningen min, så jeg må over fjorden her hver dag!"
Alle disse ropene og mange flere til hørte borgermesteren. Han var også brannmann, og kjent for å ville hjelpe folk ved fjorden i nød. Nå gikk han i gang med å kjøpe inn båt til folket der.
”Egen båt, det var lurt!” sa folket til sin helt.
"Nei, nei!" sa Gotteklubben Grei, som kjente noen som bestemte over båtruter og slikt.
"Dere kan ikke kjøre båt over fjorden, dere må bruke tunellen vår"
"Pøh" sa borgermesteren, "Det er vår båt, vi bruker den som vi vil. Drikk cognac`en din og ti stille!"

Så der står tunellen enda, like fin og ny og ubrukt som da den ble bygget. Men der tannlegen og bokhandleren og alle de andre hadde flyttet butikkene sine over fjorden, vokste det frem en bitte liten by. Når de skulle til den kjempestore byen, brukte de den fine båten borgermesteren hadde skaffet, og de sendte ham hver gang en vennlig tanke. Midt på torget i den nye lille byen står det en statue over borgermesteren. Hvis du er der en ettermiddag mens alle sover ettermiddagshvilen sin, ser du kanskje en gammel skribent som stavre seg over torget med stav i hånden og blyant bak øret. Hun pleier sette seg der ved foten av statuen og skrive sprø eventyr. Kanskje noen av dem er sanne - hvem vet?


Synnøve Virkesdal,
skribent