Jeg er på utstilling i Fabrikken i Lillehammer, mens bilen er på en bitte liten reprasjon. Her er vidunderlig, det lever og pulserer her, for det er fult av verksteder der kunsten lages, utstillingen er i en hall midt i. Jeg sitter med en kaffekopp og snakker med et bilde av lys, og det snakker til meg. Til kroppen, til blodet som strømmer sterkere gjennom årene, til hjertet som pumper det rundt, til hender som vil skape, øyne som vi se, munn som vil tie. Til kroppen, snakker dette stedet hvor kunst blir laget. Hodet har ikke noe med det å gjøre.
Som jeg gleder meg til å være i et kreativt miljø et år! Men er og redd, selvfølgelig. Både for å bli skuffet - at det ikke utvikler, men like mye for å ikke holde mål. Selvfølgelig. Jeg skrev mye i ukene etter Skopelos. Men så tørker det liksom opp, og jeg får så lyst å LAGE noe! Den fortsatt nyoperert hånden hindrer meg i det, siden jeg ikke er malingen som drar meg, men collagen. - Og for å rive i papir må man ha to hender. Men det går fremover, jeg kan gjøre mer nå og snart skal jeg få laget den boken som har lagt klar i hodet mitt i ukesvis! Tror kanskje jeg blir nødt å fortsette å kombinere ordene med et fysisk uttrykk. En drøm jeg har, er å skrive en hel historie på et langt lerret, eller på en vagg. Sånn at man må bruke hele kroppen til å lese den. Først stå på en krakk og til slutt sitte på huk nede på gulvet.
Det er deilig å drømme, uten å måtte gjøre det man drømmer om enda. Fortsatt har jeg ferie og nyter solen og jobber bare i overkommelige mengder. Det er litt tomt her innimellom, og jeg savner veldig de jeg har reist fra. Men fortsatt nyter jeg det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar