Endelig havet

Endelig er jeg fremme ved havet. Det var en lang reise å komme seg fra Lillehammer til Jæren, mange biter som skulle settes sammen, og vi fikk dem ikke til å passe. Ny og gammel bolig og jobb, flyttebil, avslutning på skolen, farvel og kjøre tvers over landet. Det ble stress, jeg ble syk og mannen pakket mens jeg lå på sofaen og så på og var enormt oppmuntrende. Vi kom oss frem, men på veien gikk jeg bl.a. glipp av en avslutningsfest på skolen, og det ergrer meg enda. For å få feiret i alle fall litt, dro vi til Forsand og bursdagsfest hos Roy når vi kom frem, drakk mange glass champagne og var passe dårlig da vi overtok huset dagen etter. - Og der ventet mer kaos, for huset var ikke vasket ut, noe vi viste om, men ikke hadde klart å forestille oss arbeidet med å gjøre, på slutten av en sånn lang reise…

Men nå er vi her. Nå stresser vi ikke mer, rot og esker får bare stå, nå er det viktigere å hente seg inn og ta imot de som kommer innom på besøk, for vi er så glade for ikke har glemt oss mens vi var borte. Tre av dem som har vært her kjørte helt fra Forsand (1time + ferge) for å være med å tømme flyttelasset, og med sånne venner går det som ellers ikke ville gått. Jeg går turer på stranden og sover straks jeg setter meg ned, alt er vel med å bygge opp igjen kroppen. Så har vi fått valp! Caro er snill og rolig, han sover og utforsker verden og får meg til å smile helt ned i magen. Jeg tror vi kan få det godt her på Vigrestad, jeg skal bare leve meg langsomt inn i alt det nye og se hva det har å by på. Havet har jeg jo skrevet mye om, ett av de korte diktene kjenner jeg er sannere enn noen gang:

Blikket mot horisonten

balanserer livet.