De satte meg i kamp, de
der avslagene fra forlagene. Enda er det ett igjen som leser dem, men nå er jeg
lei av å vente. Først laget jeg en instagram-konto, etter at min venn
Marit lenge har påstått at der er så mye dikt og annet fint. Jeg trodde ikke på
henne, var sikker på at det var bare bilder av mat og søte katter. Men
hun hadde selvfølgelig rett: Det er masse dikt! Nå fyller jeg på med ett av
mine hver dag, og liker godt at det er bildet det handler om, for jeg har jo mye
skrift på papir som det bare et å ta bilde av og legge ut.
Så tok jeg frem igjen de der diktene forlagene mener et så vanvittig dårlige. Okei, vis meg! sa jeg og åpnet esken. Og joda, jeg ser med litt avstand at de er for gjennomarbeidet, har blitt for flate og mistet noe av gløden etter å ha blitt skrevet om og om igjen for å bli gode nok til utgivelse. Men jeg hadde denne naive ideen at et forlag ville se om det var et potensial der og jobbe det ferdig med meg. Sånn virker det altså ikke. Jeg river dikt ut av bunken og prøver finne igjen gnisten i dem: Hva startet det med, før jeg ble for opptatt av å gjøre dem salgbare? Jeg kommer tilbake til prosadiktet, det uten linjeskift, det blir liksom et øyeblikks fortelling. Jeg kan skrive mange sånne, kjenner jeg. Nå bare skriver jeg og prøver å ikke tenke, for det går ikke an å lage noe ekte hvis en skal tenke på om noen vil kjøpe det. Her er ett av de korte:
https://www.instagram.com/synne.virkesdal/
Så tok jeg frem igjen de der diktene forlagene mener et så vanvittig dårlige. Okei, vis meg! sa jeg og åpnet esken. Og joda, jeg ser med litt avstand at de er for gjennomarbeidet, har blitt for flate og mistet noe av gløden etter å ha blitt skrevet om og om igjen for å bli gode nok til utgivelse. Men jeg hadde denne naive ideen at et forlag ville se om det var et potensial der og jobbe det ferdig med meg. Sånn virker det altså ikke. Jeg river dikt ut av bunken og prøver finne igjen gnisten i dem: Hva startet det med, før jeg ble for opptatt av å gjøre dem salgbare? Jeg kommer tilbake til prosadiktet, det uten linjeskift, det blir liksom et øyeblikks fortelling. Jeg kan skrive mange sånne, kjenner jeg. Nå bare skriver jeg og prøver å ikke tenke, for det går ikke an å lage noe ekte hvis en skal tenke på om noen vil kjøpe det. Her er ett av de korte:
NATT
Tre stjerner snakker til meg mens himmelen
går fra blått via dyp lilla til helt svart. Hold ut, sier de, snart blir det
lyst og vi skal være her hele tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar