Det er ett år siden jeg gav ut Vadested. Det var en kaotisk høst i huset vårt og passet egentlig ikke å gi ut bok, det var ikke overskudd til det. Men det hadde jeg ikke tenkt på, at det skulle passe i livet å gi ut bok når man gjør det, for det er en krevende ting å gjøre. Det var liksom en snøball som hadde begynt å rulle og jeg kunne sikkert stoppet den, sagt vent litt, men det kom jeg ikke på at jeg kunne gjøre. Og jeg kan ikke fortelle om den høsten og alt som hendte rundt bokutgivelsen, for jeg har taushetsplikt. Og joda, jeg forstår den og vet den er viktig for å beskytte dem som trenger beskyttelse, denne taushetsplikten. Men jeg kan bli så lei av den! Jeg har blitt mor til en jente med en historie jeg har lyst å klatre opp på et tak og rope ut. Så de får vite hvordan verden kan være, alle de som forenkler alt til svart og hvitt, vet med sikkerhet hva som er forskjellen og børster av seg alle grånyansene. Jeg vil skrive! Skrive innlegg i avisen, få på trykk historiene så de kommer ut i verden og blir hørt, lage bok og komme i avisen og fortelle. Men jeg kan ikke engang fortelle vennene våre hva som skjer. «Det er vanskelig nå» er alt jeg kan si når de spør og ser vi ikke har det bra. Og jeg beundrer at de holder oss ut med alle disse hemmelighetene. Jeg merker bloggen har blitt skrinnere også, at jeg skriver sjeldnere enn før, for jeg bruker så mye energi på dette jeg ikke kan skrive om. Det presser på, men det er som jeg har fått boksehansker på hendene, de kan ikke skrive om dette, de kan bare sloss.
Dette er historien til de ti første årene til atelièr Mellomrom. En side om det å skrive, lage bilder og skape visuell poesi. Her finner du tanker om det jeg jobber med, utdrag av det jeg skriver på og bilder av det jeg lager. Med andre ord en arbeids(b)logg fra atelièr MELLOMROM, som både skal minne meg selv på at jeg faktisk gjør noe, og forhåpentlig skape nysgjerrighet og innimellom gi deg som leser noe å tenke på. Fra april 2020 finnes resten her: Mellomrom.net
tirsdag 9. oktober 2018
Taushetsplikt
Det er ett år siden jeg gav ut Vadested. Det var en kaotisk høst i huset vårt og passet egentlig ikke å gi ut bok, det var ikke overskudd til det. Men det hadde jeg ikke tenkt på, at det skulle passe i livet å gi ut bok når man gjør det, for det er en krevende ting å gjøre. Det var liksom en snøball som hadde begynt å rulle og jeg kunne sikkert stoppet den, sagt vent litt, men det kom jeg ikke på at jeg kunne gjøre. Og jeg kan ikke fortelle om den høsten og alt som hendte rundt bokutgivelsen, for jeg har taushetsplikt. Og joda, jeg forstår den og vet den er viktig for å beskytte dem som trenger beskyttelse, denne taushetsplikten. Men jeg kan bli så lei av den! Jeg har blitt mor til en jente med en historie jeg har lyst å klatre opp på et tak og rope ut. Så de får vite hvordan verden kan være, alle de som forenkler alt til svart og hvitt, vet med sikkerhet hva som er forskjellen og børster av seg alle grånyansene. Jeg vil skrive! Skrive innlegg i avisen, få på trykk historiene så de kommer ut i verden og blir hørt, lage bok og komme i avisen og fortelle. Men jeg kan ikke engang fortelle vennene våre hva som skjer. «Det er vanskelig nå» er alt jeg kan si når de spør og ser vi ikke har det bra. Og jeg beundrer at de holder oss ut med alle disse hemmelighetene. Jeg merker bloggen har blitt skrinnere også, at jeg skriver sjeldnere enn før, for jeg bruker så mye energi på dette jeg ikke kan skrive om. Det presser på, men det er som jeg har fått boksehansker på hendene, de kan ikke skrive om dette, de kan bare sloss.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar