Nærsyntarbeid

Det tar en evighet å skrive om en roman i dette tempoet! Det er annet arbeid som må gjøres innimellom, det er andre oppgaver og forstyrrelser, det er hodepine som begrenser hvor lenge jeg kan holde på. Men aller mest tar det tid fordi jeg skriver så seint. Driver nærsyntarbeid, går helt inn i språket og pusser på det, om og om igjen, Eller stemmer, som konsulenten på Vadested kalte det å skrive om dikt: Som å stemme en gitar. Å stemme en roman blir som å stemme et helt orkester! En liten endring i et kapittel fører til endring i alle de andre. Av og til finner jeg en endring til et språk som fungerer, og da må det gå igjen på mange sider. Andre ganger finner jeg en bok som har det jeg leiter etter, og da blir den liggende oppå permen med romanen som en bruksanvisning. Jeg leser et stykke i boken og går rett inn i mitt eget og tar rytmen, kommabruken eller måten å skrive dialoger på med meg inn i mitt eget stoff. For tiden er det URD av Ruth Lillegraven som er bruksanvisningen min. Hun skriver fortellinger i diktform! Vanvittig bra skrevet, drivende og fult av handling, ulikt andre dikt, dikt kan ofte stå helt stille. Eplehuset er en kortroman, det vil si den består av korte scener, som alle må sitte som støpt. Når man skriver kort, må alt som skrives være skikkelig bra. Så jeg skriver scenene om igjen og igjen, jeg har for lengst mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har skrevet gjennom denne romanen nå. Språket begynner å bli bra, men jeg sliter med det jeg må for å bli ferdig: Gjøre om handlingen, gjøre skikkelig om, slite i stykker og sette sammen på nytt. Jeg føler for sterkt med det jeg skriver om, jeg får det ikke til, jeg går meg vill i stemmingen.