Nå!

NÅ! Har jeg ventet lenge nok! Sa romanen under bunken av halvferdige diktbøker, forsider til tørk og bunkevis med revet papir klare til å skrive ut på (jeg blir liksom aldri ferdig når jeg lager bøker, det dukker opp stadig mer papir og flere ideer mens jeg holder på.) Først skulle du bare ha en pause mens det skjedde alt mulig annet i huset, sa romanen, tenåring som flyttet hjemmefra og sånt. Og det kunne jeg forstå, vi var enige om det. Men så holdt du på i hagen og med disse bøkene lenger enn vi var enige om, og drev å fartet, til Bergen for å besøke opphavet og på tur med mannen sin jobb. Hallo! Det er nok nå, jeg har ventet altfor lenge!

Jeg gav henne helt rett, pakket bort alt papiret, tok den rituelle ryddingen av arbeidsbordet etter et prosjekt er ferdig, en hviledag, og så begynte jeg på romanen igjen. Og den var ikke så sint som jeg fryktet, faktisk ønsket den meg velkommen med en gang, vi tok opp tråden fra der vi var sist, da jeg var og hørte Stavanger Symfoniorkester øve i mars, i starten av denne altfor lange pausen. Og jeg er i gang igjen. I går gjorde jeg noe smart jeg hadde fått tips om: Tok en personlighetstest på hovedpersonen min! Det var veldig gøy, jeg ble enda mer kjent med henne, oppdaget nye sider og skrev en haug med notater. Nå skal jeg se hva jeg får ut av dem.