Idioten

Jeg har lekt meg mye med prosadikt siden jeg lærte det på Nansenskolen. Definisjon: dikt med rett høyremarg, altså et dikt som flyter i ett uten pustepausene linjeskift gir i vanlige dikt.

IDIOTEN

Likegyldigheten hadde limt postkasser og dører fast, ingen kom ut eller inn, isnåler falt fra oven, alle holdt seg inne, hun var den eneste idioten som virret ute på leit etter varme, kjente på postkasselokk og dro i håndtak på frosne hus. Noen slo plutselig hull i en vegg, stod andpusten med sleggen i hånden, en gul sofa ropte: kom inn.

Mormorhånd

Jeg var på Hardangervidda med godt selskap i helgen. Det er et sted jeg har mange minner fra, og i et litt surt vær på lørdagen varmet jeg meg med minnene og skrev denne teksten etterpå:

Jeg holder den gode mormorhånden på tur over vidda. Når jeg holder voksne i hånden må jeg løfte opp armen, men mormor sin hånd ligger så godt i min, hun er mer tålmodig enn alle andre, og så er hun liten. Hun er så liten mormor, at hun må sparke av seg husskoene og stå på en stol for å nå opp i kjøkkenskapene. Men hun er sterk etter et helt liv med arbeid, morfar ser på henne meg øyne som renner over av kjærlighet og sier hun er sprek som en fjellgeit enda. Og han mimrer om den gang hun var på setra på fjellet der inne i Sogn og han kom på besøk. Det var syv timers gange over fjellet, det, sier han, men lett som en lek når jeg viste hun ventet på meg. Hun ser på ham med et helt liv trofasthet i blikket, i denne kjærligheten får jeg gå over vidda, og det blir lett som en lek.

Bilde: Mariann Oaland Roti

Sammenligning

Sånn så det ut i Lillehammer for ett år siden. Denne høsten blir nok veldig annerledes, jeg gleder meg litt til den første høststormen på Jæren, men mannen sier jeg blir nok lei etter den femte. Jeg går stadig rundt sånn og sammenligner, og i grunnen er det noe dritt. Det gjør at jeg ikke er ordentlig tilstede der jeg er, og det gjør meg av og til missfornøyd med det som er. Hvis jeg sammenligner huset og hagen vi har nå med det vi hadde på Forsand før vi flyttet, for eksempel så faller det kraftig gjennom. Og det har jeg jo ikke noe glede av. Vi flyttet ikke fordi vi ville ha finere hus, men fordi vi hadde denne uforklarlige følelsen av at det var det vi skulle gjøre. Men så tilfeldig det virker at vi havnet her på Jæren, hender det ofte at vi ser på hverandre og sier: Hva gjør vi her? Det vet vi ikke enda, vi har brukt sommeren på å lande, så vil høsten kanskje vise mer hva som egentlig finnes her.

 

SKRIFT 

Fuglene på vei mot sør

bryter ut av sin V

og bruker hele alfabetet
til å skrive ”Nå er det høst”
med store bokstaver
ubekymret på himmelen.

********

HØST

Høsten redigerer

sine bilder

Skal vi se, sier han

og begynner:

Dunklere lys

Mindre kontrast

Dra ned fargene

via stekt gule

til de ender i grått

Sånn ja, sier han
i slutten av november

og er fornøyd

Men fint blir det ikke

 ***********

Tilbakeblikk

Det er 20 år siden jeg gikk ut av sosialhøgskolen og vi skal møtes igjen i oktober. Det var tre gode år, det var så gøy å være student og å være sammen med så mange med sterke meninger. Vi diskuterte dag og kveld, med og uten rødvin, det gikk i ruspolitikk, ny barnevernlov og EU, og med andre venner gikk det i partnerskapslov. Jeg er glad for de årene.

Men det var helt feil yrke. Jeg måtte slutte etter fire år når kroppen ropte veldig tydelig at det ikke gikk lenger. Men jeg hadde nok sluttet uansett, å stå i klem i et system som så de vi skulle hjelpe som motstandere, var ikke til å holde ut i lengden. Og egentlig ville jeg bli noe annet, jeg ville bli journalist. Jeg vurderte frem og tilbake og valgte sosionom fordi – jeg skulle redde verden, og det fikk jeg gjort bedre i direkte kontakt med folk enn å skrive om dem, tenkte jeg. Men nå tenker jeg at det skrevne ordet har stor makt og kan føre til endringer på et annet plan. I Lillehammer traff jeg igjen en gammel venninne, Jartrud. Hun er også frafallen sosionom og nå frilansjournalist. Det kan alle bli, fortalte hun meg, det finnes kurs å ta og nettverk å bli del av. Jeg tenker på det, men må vurdere noen ganger ekstra som jeg må med alt, fordi det er så lite krefter i kroppen og jeg må ikke gå inn i ting som tapper dem ut. Den kreative skrivingen derimot, gir så mye tilbake at jeg klarer skrive noen timer hver dag, og det er jeg SÅ fornøyd med!