Vadested

Jeg har uten å vite det hatt problemer med å motta e-post i nesten to måneder! Det kom mindre og mindre i innboksen men jeg klarte ikke å finne ut hva som var galt. En stund hadde jeg brukt Gmail til å motta e-post og det skulle jo være så enormt driftsikkert, men viste seg å være egenrådige greier. Til slutt fikk jeg hjelp av doktor Øyvind, som ikke kunne stille en klar diagnose men i alle fall klarte å finne all e-posten min. (på adressen som fungerer, nemlig denne: s.virkesdal@gmail.com) Det ramlet inn haugevis av ulest post og jeg hadde arbeid i mange dager med å rydde opp i alle missforståelsene som hadde hopet seg opp fordi folk ikke hørte fra meg. En av dem var over en måned gammel og var fra forfatteren som hadde sagt ja til å være konsulent og lese romanen min, hun hadde blitt syk og kunne ikke ta oppdraget likevel... Dermed var det bare å begynne forfra og leite etter ny konsulent, og det lyktes heldigvis så nå har Linda Gabrielsen fått manuset for å lese og gi tilbakemelding. Men mens jeg ventet på svar som aldri kom, begynte jeg altså å se gjennom diktene som hadde hopet seg opp siste året. De er ulik i lengde og form, men handlet mye om det samme: Det å nå frem til hverandre, til seg selv og våge seg ut i det ukjente. Navnet ble derfor VADESTED og den er nå sendt ut i verden på leit etter forlag. Jeg sendte til de samme som fikk romanen i vinter, og gidder ikke være sjenert eller avvist eller noe, jeg fortsetter å sende til de tar imot det jeg skriver og vil gi det ut! Det er planen.Her er et par av de korte diktene fra samlingen:

SIKRING

Hun låste

med skoddene på

for blesten

Og glemte åpne

når solen kom

ÅPNING

En dør som gled opp

et glimt av lys

blant alt det stengde

Og jeg som våget

gå inn

Empati

Jeg er utrustet med litt for mye empati. Det er til tider plagsomt for meg selv (og tydeligvis også for omgivelsene, for det er ikke alle som vil at noen skal bry seg om hvordan de har det i tide og utide.) Så når jeg tenker på jenta på Turøy som hører faren sin si ”sjå dar e nordsjø-helikopteret til papen” og ser det falle ned like etterpå…. hvordan hun har det neste gang faren skal ut på jobb i et sånt helikopter? Jeg vil grine når jeg tenker på det. Eller ser det vettskremte ansiktet til kvinnen utenfor gjerdene til Ungarns grenser og hører henne skrike når det skytes med tåregass og det som verre er… hun har flyktet fra krig og bomber og nå opplever hun det igjen på vei inn til det hun trodde skulle bli frihet. Hvordan kjennes det? … det er nesten ikke til å holde ut. Men nå leste jeg et intervju med forfatteren Simon Stranger i bladet ”Tørst” og der sier han at empatien er det skriving og lesing handler om. Og der kjente jeg noe falle på plass i meg, for ja, det gjør det jo! Det handler om å leve seg inn i hvordan det mon tro er å være et annet menneske på andre siden av kontinentet, som står utenfor et gjerde og hører skudd. Og jeg tenker at kanskje det er derfor skriving alltid har vært for meg: Fordi det er så lett å leve seg inn i hodet hennes og spinne videre på det og kjenne hvordan det er å stå der og hvordan reisen frem til det gjerdet har vært. Da ble det liksom litt mening med den empatien.  

Blikk

Det er vanskelig å måle hvor mye jeg egentlig skriver, når jeg holder på litt hver dag og gjør andre ting innimellom og jobber litt på biblioteket og tenker at det er sikkert egentlig ikke så mye, det er bare noe puttel og blir aldri til glede for noen andre enn meg som liker det mens jeg holder på. Men mens romanen enda er ute i verden og blir lest og jeg har trøbbel med å motta e-post av ukjent årsak, har jeg hatt tid til å rydde i alle diktene jeg har skrevet disse to siste årene. Det har vært år med veldig lite ansvar og forpliktelser og mye frihet til å skrive, og nå ser jeg hvor mye det har blitt av det, for ved siden av en nesten ferdig roman er det er over hundre dikt som er ferdige og gode og bare kan sendes til forlag. Jeg har satt dem sammen nå, og skal snart dem sendes ut på leit etter et forlag som vil gi dem ut. Så jeg klapper meg selv på skulderen og sier at det er ikke så verst arbeidet på to år med mye ytre uro, flytting og store valg, å ha fått gjort alt dette. Her er ett til av prosa-diktene:

BLIKK

Den såre nakken din bøyer seg over dyre klær, kjenner på stoff, studerer pris, uten at du trenger ha det der plagget. Nakken skjuler blikket, det revnet da ryggen hennes gikk uten farvel, hælene klikket over dørstokken, låsen smekket i. Du trenger ikke dette klesplagget, du trenger en klem, gå ut av denne butikken, finn et godt menneske i dette kalde verden og spør om du det trenger, kan jeg få en klem skal du spørre. Men du står der med stoffet mellom hendene og møter det stive smilet til ekspeditrisen som ser like forbi blikket ditt og spør om du trenger hjelp. Utenfor faller løv og et våkent tre ser det hele.