Avslag

Avslagene fra forlag hagler inn, når både dikt og roman er ute i verden samtidig og leiter etter noen som vil trykke dem. Siste avslag på diktsamlingen kom med en begrunnelse, og det var i det minste noe. Diktene var gode, skrev de, men for personlige og håpefulle. Det var greit, for jeg kan ikke kult og upersonlig, så hvis det er hva de vil ha ender jeg kanskje opp med å gi dem ut på egenhånd denne gangen også. Det er bare så rart, for jeg har jo sett så mange ganger at det jeg skriver berører folk. Hvorfor det ikke berører forlagene, vet jeg ikke. Kanskje jeg aldri finner ut av det....

Det er både godt og trist å være 47 år og vite hva en kan og ikke. Lettelsen av å slippe prøve være en annen eller gå inn i noe jeg vet blir for strevsomt, den er stor. Men så er det sårt å se alt jeg går glipp av, fordi jeg ikke kan skrive kule dikt eller f.eks ha vennskap uten ærlighet og bare late som... Av og til skulle jeg ønske jeg var sånn som omverden ville ha meg, men så husker jeg hvor slitsomt det var og hvor syk jeg ble av å holde på å prøve på noe jeg ikke kan. Så det må bare fare, det ene etter det andre...

Det er i alle fall godt å være ute av roman-boblen for en stund, samtidig som vintertrøttheten holder på å slippe taket. Lyset kommer og skinner på livet mitt og lokker meg ut, til å pleie nye og gamle vennskap og ha overskudd til å gi et livstegn til de jeg tenker på mot ikke bare gå og tenke. Hagen venter på å bli dyrket og jeg står klar med spaden i hånden. Det er øyeblikk vår!

REDNING

Bærer den skjøre fuglen

videre, videre

til et sted der luften er frisk

den kan puste, spise og fly igjen

den rasper mot håndflaten min

hjertet slår svakt, jeg løper

videre, videre

til jeg finner stedet for kur

for det finnes, det må!

(ett av de altfor personlige diktene på samlingen)

Aforsimer II

Januar har blitt brukt til å sette sammen en ny samling korte dikt. Jeg har døpt dem «Aforismer II» og bundet dem inn i flere små og litt større bøker. Alle er forskjellige, det skal være litt som å tre inn i en egen verden å åpne dem. Jeg bruker lang tid på å velge papir og rive i samme størrelse, noe til å skrive på og noe er der for å gå en farge, opplevelse eller overraskelse. Når jeg sitter der med den store linjalen og river er jeg helt avslappet i hodet, der er ikke en tanke, det er terapi mot stress. Størrelsen på boken blir til etter hvilket papir jeg velger, eller ut fra bildet jeg skal bruke til forside. Samlingene blir nok med på utstilling en gang, foreløpig ligger de i nettbukken for salg. 
Diktet på s. 3 lyder:

DU

Du som vender

ansiktet mot meg

er sol som varmar

vinterkald hud

Uke 1

Jeg har skrivepause. Sitter på cafe uten å ha blyant i hånden. Er på arbeidsrommet og river i papir uten å åpne pc`en. Det er ubehagelig, jeg kjenner meg naken. Men det er helt nødvendig at ordene får hvile litt etter at romanen ble sendt til forlag igjen før jul. I høst kjente jeg for første gang at skrivingen var krevende. At jeg MÅTTE skrive, om jeg maktet eller ikke. Livet var stappfullt og kaotisk, men jeg kunne ikke la være å skrive. Det var på en måte godt å kunne gå inn i det jeg jobbet med og bli der. Men og krevende. Jeg jobbet både med diktsamlingen «Vadested» og romanen som foreløpig heter «Ode til gleden» og fikk dem begge omarbeidet og klare til å sendes til forlag. Og leiter etter ett å starte et samarbeid med, for jeg har tenkt å skrive mer og det hadde vært så godt å ha noen på lag når jeg skal ut og selge, for det er jeg så dårlig til. Men jeg ville egentlig bare sove og grine mye av tiden jeg satt og skrev. I det nye arbeidsrommet mitt har jeg grått litervis og det er nytt, for før har skrivingen bare vært noe som tok meg med og var god. Men kunne likevel ikke la den være.

Selv om jeg ikke helt husker hva jeg egentlig skrev på slutten, er jeg glad jeg fikk romanen av gårde før jul. Det gjorde veldig godt med ferie. Vi fant roen i huset, var mye sammen med hverandre og andre vi er glade i. Det var en god jul. Godt med en pause fra ordene, og den skal få vare litt lenger.