Eventyr

To eventyr-inspirerte prosadikt, eller øyeblikks fortellinger, som jeg kaller disse diktene:

 

RIDDER

Det kommer en ridder ned skaret i skumringen, ridende på en hvit hest. Det må være godheten som kommer, han er bestemt i sin ferd, han har et oppdrag, han skal redde menneskene fra et liv uten kjærlighet. Og vi er hyggelige mennesker, men vi vil ikke reddes. Vi kommer til å låse dørene og gjemmes oss i de store husene våre. Vi kommer ikke til å ta imot ham, om ikke lenge kommer han til å ri opp skaret igjen, tilbake dit han kom fra, som vi vil be ham om å gjøre.

EVENTYR

Østenfor sol og vestenfor måne satt en mann som ikke ville elske. En vakker dag kom en kvinne forbi, ridende på en hvit hest, og hun forhekset ham med blikket sitt og tok ham med i et vilt ritt. Han trodde hun var en heks siden hun gjorde så, men hun var bare en vanlig kvinne. Derfor fikk hun ikke elske ham heller.

 

Igjen

De satte meg i kamp, de der avslagene fra forlagene. Enda er det ett igjen som leser dem, men nå er jeg lei av å vente. Først laget jeg en instagram-konto, etter at min venn Marit lenge har påstått at der er så mye dikt og annet fint. Jeg trodde ikke på henne, var sikker på at det var bare bilder av mat og søte katter.  Men hun hadde selvfølgelig rett: Det er masse dikt! Nå fyller jeg på med ett av mine hver dag, og liker godt at det er bildet det handler om, for jeg har jo mye skrift på papir som det bare et å ta bilde av og legge ut.

https://www.instagram.com/synne.virkesdal/

Så tok jeg frem igjen de der diktene forlagene mener et så vanvittig dårlige.  Okei, vis meg! sa jeg og åpnet esken. Og joda, jeg ser med litt avstand at de er for gjennomarbeidet, har blitt for flate og mistet noe av gløden etter å ha blitt skrevet om og om igjen for å bli gode nok til utgivelse. Men jeg hadde denne naive ideen at et forlag ville se om det var et potensial der og jobbe det ferdig med meg.  Sånn virker det altså ikke. Jeg river dikt ut av bunken og prøver finne igjen gnisten i dem: Hva startet det med, før jeg ble for opptatt av å gjøre dem salgbare?  Jeg kommer tilbake til prosadiktet, det uten linjeskift, det blir liksom et øyeblikks fortelling. Jeg kan skrive mange sånne, kjenner jeg. Nå bare skriver jeg og prøver å ikke tenke, for det går ikke an å lage noe ekte hvis en skal tenke på om noen vil kjøpe det. Her er ett av de korte:

NATT

Tre stjerner snakker til meg mens himmelen går fra blått via dyp lilla til helt svart. Hold ut, sier de, snart blir det lyst og vi skal være her hele tiden.

Boksing

Det er en kamp. Jeg tar boksehansker på for å se nyhetene. Strammer dem godt, forbereder meg, trekker pusten, skrur på og hiver meg uti siste nytt fra bøllen over havet. En sånn drittsekk som går rundt i skolegården og slår og slenger dritt og plasserer alt gørret sitt på alle andre, og en bare roper GÅ VEKK! til og vemmes over, men som underlig nok alltid har et par outsidere med seg på sleng. En sånn bølle, ville de har til president på andre siden av havet. Javel. Ta dritten din og lås deg inne et sted og ikke sleng rundt med den, roper jeg og slår mitt første slag. De bestemme hvem som er ekte innfødte, hvem som ikke får komme inn i landet lenger og glemmer hvem som egentlig var der først. Og så er de imot abort, bøllene i gjengen. Det ufødte liv skal visstnok beskyttes for enhver pris. Men VÅPEN skal alle ha, reiser jeg meg og roper. Våpen, som dreper en bråte med uskyldige folk hvert år. Så når det er født, det barnet som skulle beskyttes i mors liv, så kan det hver dag hele livet bli drept av et vådeskudd, i en krangel, i terror (for de gale skal jo og få ha, klart det, alle skal få!) eller hvis han blir tatt for å være tyv. For man kan bli skutt for å forsvare eiendom. Hæ? Skriker jeg til skjermen, ting går foran liv, er det noe som helst inni hodene deres, finnes der en hjerne? Jeg synker utslitt sammen eter kampen og sier: Hjelpe meg, som tenåringen i huset hermer etter og påstår at jeg sier mye for tiden. Hjelpe oss, hvordan skal dette gå?