Bryne Station

(foto: Hans Bjørnar Tunheim)

I går var jeg med på SLAM på Bryne Station, en liten trivelig pub ved jernbanen, et sted som blir fullt på et øyeblikk men likevel stadig har plass til flere. Slam er et uhøytidelig mesterskap i fremføring av egne tekster, og det var mye bra å lytte til. Publikum var lyttende og stemningen god, og det var veldig fint å få teste ut noe av alt jeg skriver, på ekte publikum. Så fikk jeg logget meg på lese-kanalen før Vadested kommer ut og jeg skal rundt og lese både her og der. Det var lenge siden jeg leste for andre enn kjæresten, og jeg var skikkelig nervøs på forhånd, men så godt å være i gang i igjen! Her er teksten jeg hadde skrevet til kvelden:

Jeg vil bare ha en perfekt sommer

og syns jeg fortjener det

Jeg studerer interiørblogger

gjenskaper stilen og kopierer

Leiter etter min personlige interiørstil

og holder på den en stund

Så skifter jeg, og selger det gamle

andre på jakt etter det perfekte

Det må i alle fall være koselig

over alt, inne og ute

sørger jeg for kos

Og det skal se tilfeldig ut

som sommerblomster i et syltetøyglass

men familien må spise mye syltetøy

før jeg finner det perfekte glasset

Og får laget et stilleben

tatt bilde og delt

Du må være positiv egoist

gjør bare det du har lyst til i ferien

sier en stemme på radioen

og jeg blir så glad, der er det

ord for sommeren, noe å gå etter

Ta masken på deg selv

før du hjelper andre, osv

Nå hjelper jeg andre bare hvis

jeg virkelig føler for det

Må nesten tenke bitte litt på meg selv

først, alltid, når som helst i grunnen

Men vi må jo ha hageselskap

Jeg pynter bordet overdådig

bruker masse blomster

og lar det se tilfeldig ut

henger lykter i trærne

Pynt er alfa og omega

blås i gjestene

Så tar jeg bilde av bordet, mange

Baker cupcake

med blå glasur og sølvkuler

Og skal grille perfekt, noe alle liker

kjøtt, grønnsaker og fisk

Men har mest lyst på biff

så jeg tar biff

Redde miljøet

kan jeg gjøre en annen gang

til vinteren eller noe

Tar med grønnsaker for syns skyld

det tar seg bra ut på bilde

Akkurat når vi skal til å spise

kommer regnet

På nyhetene ser jeg barn

som er på flukt fra krig

og kommer bort fra foreldrene sine

de virrer rundt med sultne blikk

og størna tårer på kinnene

det er helt grusomt

Jeg skrur av

Kjøper et teppe og soper det under

og må gå utenom humpen på teppet

hver gang jeg skal på kjøkkenet

Ulykker skal vi heller ikke ha

I verdens rikeste land

Legg matter under huskestativet

og sag ned treet

selv om det tar seg godt ut i hagen

Skjer det likevel en ulykke

må noen ta ansvar og gå.

Ta ansvar, er å gå. Javel.

Etterpå må vi ha en granskning

som sørger for

at noe sånt aldri skal skje igjen

Flom, for eksempel.

Tenk at vi fortsatt har flom

midt på sommeren,

i verdens rikeste land!

Hvem tar ansvar for det,

noen må ta ansvar og gå!

Nei, jeg steller heller litt i hagen

Lag en utestue på terrassen, leser jeg

en koselig krok

med rustikke og lykter

og løst danderte puter og tepper

jeg kjører gjenbruk, det er in

og skal tenne lys i lyktene om kvelden

Men putene blåste over til naboen

og teppene går jeg rundt i regnet

og samlet opp i flere dager

Den bloggeren bodde nok ikke på Jæren

På stranden passer jeg på

at barna ikke får kontakt med fremmede

For fremmede kan være skumle

Eller ensomme

og ensomhet, det er ekkelt det

Ekkelt som sykdom og død

tenk at vi fortsatt har sykdom og død

i verdens rikeste land

Jeg skyver det fra meg

Lager et stilleben

av hverdagens vakre ting

Tar bilde, liker og deler

Skriver HOME i vinduet

så jeg ikke glemmer hvor jeg er

i en travel hverdag

og LOVE på soverommet

i tilfelle jeg glemmer

hva jeg skal der i sommernatten

Når jeg føler meg litt tom

bare maler jeg bare noe

kommoder og vegger

fliser og utemøbler

Eller går på bruktmarked og kjøper

hjelper det ikke, kjøper jeg mer

fyller opp huset

med funn som gjøre alle misunnelige

Og husker å ta bilde

for misunnelse er et godt driv

Jeg liker plast aller best

Den er glatt og feilfri

Ingen ting uventet

ingen vedlikehold

Ser jeg en smilerynke i speilet

kjøpte en krem med en gang

Smilerynker viser at du har levd

og det er ekkelt

Ekkelt som…

Vi spiser jordbær

til frokost og lunsj

på kake, i smodie

med fløte og sukker

eller uten

og deler hver gang

Og reker med sitron

og en flaske duggete hvitvin

en dråpe renner nedover

DER er det perfekte stileben

I det jeg skal ta bildet

kommer regnet

Sendt

Ferdig manus til Vadested sendt forlaget for å gjøres klar til trykking. Og jeg får et anfall av at de ikke er gode nok, de der diktene. Ingen vil lese dem, de er bare skrot. Når jeg leser gjennom ser de helt ødelagte ut nå, jeg har jobbet dem sønder og sammen til de er døde for meg, den opprinnelige magien jeg kjente da jeg skrev dem er borte, det har vært flikking og stemming og korrektur og rekkefølge og få de til å henge i hop, forkaste de som ikke passet, uansett hvor gode de var, for at jeg skulle få fortalt den historien jeg vil fortelle med denne boken. Men nå er det altså sendt, så kanskje jeg ikke skal lese mer nå, men bare la det stå til. Her er ett av eventyr-diktene:

Det kommer en ridder ned skaret i skumringen, ridende på en hvit hest. Det må være godheten som kommer, han er bestemt i sin ferd, han har et oppdrag, han skal redde menneskene fra et liv uten kjærlighet. Og vi er hyggelige mennesker, men vi vil ikke reddes. Vi kommer til å låse dørene og gjemme oss bak gardinene. Vi kommer ikke til å ta imot ham, om ikke lenge kommer han til å ri opp skaret igjen, tilbake dit han kom fra, som vi vil be ham om å gjøre.

Gjenkjennelsesyndromet

I ferien gjorde vi en stopp på Stord og møtte gamle venner, inkludert litteratur-kritikeren Per Øyvind. Vi har lange utredninger på e-post om det som blir skrevet her i landet og han har et skarpt syn på det meste. Det som gis ut nå har et perfekt ytre, sier han, det er polert og vakkert, et språk som glir og er veldig bra. Men det er INGENTING inni! Det er bare luft, bare meg og hvordan det er inni meg og det blir faktisk utrolig kjedelig en hel roman, eller en novelle er nok til at jeg kjeder meg. FLINKT, ja det er det akkurat det som teller. Det må være som et stille vann, hver eneste side, det må ikke være en krusing på vannet. Det må være helt blankt. Gjenkjenneligsyndromet rir norsk litteratur som en mare. Og jeg nikker, ja, sånn er det! Man skal lese bakpå en bok og tenke, ja, den historien kjenner jeg igjen, den vil jeg lese en gang til. Det skal være glatt og innholdsløst og det skal ligne på noe annet, eller det skal være krim. Der tror jeg vi har de store forlagenes sjekkliste.

Og det var han som gjorde meg oppmerksom på at nesten alle debutanter er unge, smellvakre kvinner med identisk, langt hår. Jeg sjekker etter og ser at han har rett. Til siste forlaget jeg sendte romanen min, skrev jeg at jeg håpet de ville vurdere meg selv om jeg er 47 og ikke ung og smellvakker. Men motet svek og jeg sletter "men svigermor sier jeg er ikke akkurat stygg." For det sa hun faktisk, da jeg beskrev hvor vanskelig det er å få gi ut for tiden. En utrolig fin kommentar av en gammel gårdbruker som leser få romaner men likevel mener jeg burde få gi ut. Vel, nå blir det i alle fall dikt. Jeg har akkurat gjort ferdig manus til Vadested og skal sende det avgårde til setting og trykking.