Litteraturfestival 2

For akkurat ett år siden fikk jeg den telefonen: Halvar Aase, rektor på ungdomskolen på Tau ringte og sa: «Vi skal ha en litteraturfestival her om tre dager og så har Tore Renberg blitt syk. Kunne du kommet i stedet?» Det var gøy spørsmål det! Det var klart jeg ville kommet og snakket til ungdom om å skrive. Men. Jeg var så forkjøla, hadde ikke stemme og litt for knapt med tid å lage et opplegg og bli frisk. Så jeg måtte takke nei. Og har erget meg siden.

Så ringte han på nytt tidligere i vår. De planla ny litteraturfestival, Tore Renberg hadde sagt han skulle komme. Ville jeg komme også? Klart jeg ville! Få snakke om, og kanskje få spredt et snev av skriveglede. Ja, det ville jeg. Tirdag var dagen. Jeg stod opp tidlig for å gå gjennom foredraget jeg hadde skrevet en gang til, helst skulle jeg kunne det utenat. Og hadde en diskusjon med meg selv om jeg skulle ha strømpebukse under kjolen, siden det var litt kaldt ute og jeg skulle gå ned. Endte med å ta den av, for den klødde. Og tenkte at en skulle vært mann! Tatt på seg en dongri og T-skjorte og joggesko og gå ut døren, det er urettferdig, at de skal ha det så lett!

Halvar tok imot meg ved scenen, positiv og oppmuntrende som alltid. Vi diskuterte lys. Det holder ikke å lyse opp meg, jeg må faktisk ha lys på det jeg skal lese, sa jeg, og det ble en slags orden på det. Elevene kom og jeg var spent på om de ville høre etter eller i utgangspunktet var bestemt på at dette var kjedelig. Men de var lydhøre, jeg fant de ansiktene som hørte best etter og hvilte på de innimellom og kjente at det bar. At jeg hadde noe å si dem om å skrive, hva som gjør et dikt bra, hvilke virkemidler som kan brukes. Og jeg leste flere dikt for dem, egne og Trygve Skaug sine. De hørte etter, og til slutt fikk de prøve seg selv. Jeg spurte dem:

Hva er det bare du som vet?

Og hvordan kan bare du skrive det?

En gutt kom opp på scenen etterpå og tok meg i hånden, et varmt håndtrykk. Han ville bare hilse på en ordentlig forfatter, sa han. En annen viste meg det han hadde skrevet, et kort, bra dikt. Det kom flere lærere bort og sa de synes det var inspirerende, to sa at de skrev. Så hadde jeg i alle fall gitt dem noe. Forhåpentlig noen av de yngre også.

Så kom han, en av heltene mine, stavangerforfatteren som ikke har lest Janteloven. Tore Renberg. Jeg hadde bestemt at jeg måtte møte ham, men det var kort tid mellom oss og han gikk rett på scenen for å orden i stand. Jeg gikk opp og sa jeg måtte bare hilse og det ble et kort og forvirret møte. Men jeg HAR altså tatt ham i hånden. Og jeg satt igjen og hørte ham snakke til ungdom. Han tok mikrofonen som en rockestjerne og hadde oppmerksomheten deres med en gang. Kul og stilig. Men jeg tenkte faktisk ikke, å, han var kulere enn meg. I stedet hørte jeg ham si noe av det samme som jeg sa om det å skrive. Nemlig å skrive ut fra er du er. Og han sa det også: «Gjævla dårligt leselys her!» Men han klarte det, han leste som den rockestjernen han er.

Mye papir

Jeg har ryddet i alt papiret mitt. Dyrt og håndlaget, fra alle mulige steder jeg har vært, for jeg kjøper ikke pynt når jeg er på reise, jeg kjøper papir. Eller kjøpt billig og fått, alle vet jo at jeg elsker papir. En stor bunke store ark, i tillegg til alle magasiner og biter jeg river ut og bruker i collage. Det var mye i det skapet og jeg skrev til kjæresten:
"Hvis jeg i løpet av neste år sier at jeg skulle hatt noe mer papir, skal du si: Nei, det skulle du ikke."
Det var visst veldig morsomt, det lo han av resten av dagen...

Nå har jeg i flere uker laget bøker med nye dikt av noe av alt dette jeg fant. Revet bunkevis som skal bli sider inni og lager bilder som skal bli forsider. På Instagram oppdaget jeg nye bilder av håndlagde bøker og fikk massevis av nye idéer. Når jeg holder på med dette er jeg helt i flyt, har jeg en avtale må jeg ha alarm på mobilen, for jeg glemmer tiden. Og jeg har mye arbeidslyst for tiden, ute er det vår, de to jeg lever sammen med har det bra og livet vet er godt nå. Det vet jeg å sette pris på når det er en stund siden sist jeg hadde medvind som dyttet meg i ryggen.

Musikk!

Jeg har vært og hørt Stavanger Symfoniorkester øve denne uken. Jeg var der for tre år siden også, som research til den første romanen min. Men jeg var ikke ferdig, så jeg når jeg nå skriver på den igjen spurte jeg om å få komme og høre på dem igjen. Det fikk jeg. Dagen før hadde jeg fått for meg årets første bad. Det var selvfølgelig iskaldt, men gav en rus som alltid når vannet er kaldt og får kroppen til å reagere med å fosse blodet gjennom årene for å gjenopprette balansen. Jeg trenger ikke vin nå, sa jeg til mannen og surret rundt og fniste hele kvelden. Så våknet jeg om morgenen, nervøs og dessuten redd for å bli forkjøla, for det kunne jeg ikke bli når jeg skulle sitte aleine i salen og høre orkesteret øve. Men det gikk godt. Og jeg kom meg inn, gjennom artistinngangen på baksiden. Der er du ja, sa damen i luken og så gikk jeg inn via kantinen, bak scenen og ut i salen. Hele veien til byen gikk Jante ved siden av meg og sa: Hvem er det du tror at du er, forfatter, liksom, nå dummer du deg ut! Men når orkester startet, løp han på dør og lot meg være i fred, da var det ikke plass til noe annet i hele meg enn musikken. Å! Det var så bra! Den salen er bygget i bare tre og alt er buet. Det er som å sitte midt inne i et instrument, lyden er helt fantastisk rund og avbalansert, jeg kunne høre alle instrumentene like godt, og satt så nærme at jeg så alt strykerne gjorde. Hva de tenkte om hun som satt der og lyttet og skrev, aner jeg ikke, jeg brydde meg ikke lenger. Første dagen var det prøve, det var start og stopp og ny takt, start og stopp, korrigering og nytt forsøk. Men likevel vidunderlig å få sitte midt i. Dagen etter var det generalprøve, jeg fikk høre hele stykket i ett, uten avbrytelser. Etterpå gikk jeg på kafe og skrev videre, og om kvelden hjemme skrev jeg helt til jeg sovnet. Egentlig har jeg skrivepause fra romanen noen uker, men har nå en halvt utskrevet notatbok som venter til jeg går i gang igjen.

Nye dikt

Det er vanskelig å skrive om en roman jeg egentlig synes er god, men ikke god nok for forlagene, uten å helt vite hva den skal bli til… Mye famling i blinde, jeg må nok finne noen som kan lese og gi tilbakemelding. Endelig, det har jeg leitet etter lenge, har jeg funnet to andre som vil være med i en skrivegruppe, og jeg håper det vil hjelpe å få deres blikk på det jeg skriver på. Kanskje må jeg få en konsulent til å lese gjennom en gang til også. Men akkurat nå skjer det mye i heimen, og jeg tar en pause fra hele greia. Begynner å bla i notatbøker som er helt eller nesten utskrevne. Det er en del av dem. Jeg leste et sted at du vet du er forfatter når du har 27 notatbøker som er for fine til å skrive i. Jeg har bare tre av den sorten! Men mange, mange ferdig utskrevne. Egentlig trodde jeg ikke der var så mye, at jeg ikke hadde skrevet så mange dikt etter at jeg gav til Vadested. Men det var en del, så nå jobber jeg med å sette dem sammen en ny liten samling og lage en serie håndlagede bøker av dem. Her er to, i hver sin ende av skalaen av hva vi gjør med hverandre:

Desse orda er gift

eit oppsamla beger

varma og bryggja

til det bobler over

Veit du det

eller veit du det ikkje

at eg kjem til å døy

når eg drikk desse orda?

Den laga store ringar

den vesle dråpen

eg lot falle i vatnet ditt

Selvpublisering

Du kan jo gi ut selv, er det mange som sier når jeg forteller om romanen jeg strever med og ikke har funnet forlag som vil ha enda. Som om det å gi ut en bok er det samme som å trykke en bok! Det er ikke det samme. "Et forlag skal gjøre deg til en bedre forfatter enn du visste du var" sa en redaktør jeg møtte en gang. Så til alle jeg møter som sier de skriver, sier jeg det samme: Få noen til å lese!!! Du blir blind av å sitte der med hodet langt inni ditt eget stoff, noen fra utsiden må se det med friskt blikk. Og jeg vet jo ikke, men tror at en redaktør kan gjøre akkurat det jeg savner i min prosess nå: Komme inn fra utsiden og si ting som "dette funker ikke, kanskje du skal stryke det, eller flytte lenger frem, men dette er bra, skriv lenger, det er for kort" Sånn omtrent, tror jeg. Men så heldig er jeg ikke. Og jeg misstenker at å få napp hos forlag er mye flaks, men det må være noe veldig bra der i utgangspunktet.

Jeg har lest noen selvpubliserte bøker. Nei, det har jeg ikke, jeg har prøvd å lese noen, men gitt det opp. Sett med en gang at de ikke var ferdige, kanskje det var noe bra inni der, men det skulle hatt hjelp til å bli noe stort. Så nei, jeg vil ikke trykke mitt eget utkast, selv om jeg synes det er bra. Jeg vil ha et forlag med på å gjøre det bedre og så få det ut i verden.

Lesing

Jeg skriver og jobber på bibliotek, så jeg er nok over gjennomsnittet hekta på bøker. Fryder meg når jeg finner en skatt, som "Sigd" av Ruth Lillegraven, som er en fantastisk roman i diktform, men legger fort bort bøker som ikke tar meg med. Livet er for kort til å lese dårlige bøker. Eller: de er skrevet for noen andre.

Hele verden elsker Elena Ferrante, den italienske forfatteren ingen ver hvem er, bortsett fra forlaget. Og jeg prøvde hardt å komme inn i universet hennes, Napoli-kvartetten. Men jeg forstod ingenting! Okei, så er jeg dummere enn jeg visste, "alle" synes dette er bra, men jeg skjønner det ikke, jeg gav opp. Så hørte jeg at den første boken skulle bli serie, og begynte jeg å se den, for å finne ut hva i alle dager den handlet om. Først forstod jeg ikke den heller, kom bare ikke inn i hodene på karakterene. Så var det noe som skjedde, det sa klikk, det åpnet seg og jeg ble lukket inn. Nå er jeg hektet, er halvveis i bok 2, og forstår ikke hvordan jeg skal få lest boken vi skal ha i litteratur-gruppen neste gang, for etter den har jeg enda har jeg to bøker til i serien som roper på meg!