I helgen var jeg i Oslo
sammen med min gode poet-venninne Eva Hegre. Hun vant Poesi-slam i Stavanger i
høst, og nå var det Norges-mesterskap. Scenen var Cafeteatret på
Østkanten og publikum fantastisk engasjert og fargerikt. Og deltagerne var helt
råe! De hadde tre minutter hver til å fremføre egne tekster, og det var
så mye lyd og rytme og engasjement, vi ble helt revet med. Etterpå
var jeg hes - etter å ha hørt på poesi! Dette var ikke sære tekster man måtte
tolke og gruble over. De var direkte, ekte og engasjerte. Den råeste var
på hjemmebane, Evelyn Rasmussen Osazuwa, hun er skuespiller og brukte
hele seg og både publikum og juryene gikk amokk. Hun vant. Eller kanskje
poesien vant, over dem som sier dikt er kjedelig og sært.
Dette er historien til de ti første årene til atelièr Mellomrom. En side om det å skrive, lage bilder og skape visuell poesi. Her finner du tanker om det jeg jobber med, utdrag av det jeg skriver på og bilder av det jeg lager. Med andre ord en arbeids(b)logg fra atelièr MELLOMROM, som både skal minne meg selv på at jeg faktisk gjør noe, og forhåpentlig skape nysgjerrighet og innimellom gi deg som leser noe å tenke på. Fra april 2020 finnes resten her: Mellomrom.net
torsdag 1. desember 2016
torsdag 17. november 2016
Det Store Spørsmålet
Vi har en tenåring i huset har det
med å stille et fantastisk spørsmål: Hva om det var deg som…? Jeg kjenner
kraften i det spørsmålet, det kan får meg til å skifte synpunkt og se det hele
fra et annet ståsted enn mitt eget. Det er så jeg tenker at verden kunne bli et
bedre sted om alle fikk det spørsmålet stilt av og til:
Hva om det var deg som ble holdt
utenfor?
…. som hadde en far som var
annerledes?
….. som ble syk og mistet jobben i et
samfunn uten offentlig sykeforsikring?
…… stod ved et piggtrågjerde uten noe
sted å gå tilbake til?
Spørsmålet kan vekke empati når det virker,
og jeg har skjønt at det finnes skremmende mange mennesker som ikke går rundt
og lurer på hvordan andre har det. Men hvis spørsmålet blir stilt ofte nok, er
det kanskje en evne som kan vekkes, som kan få en til å kjenne etter: Hvordan
det er å være den andre? Og jeg tror ikke vi blir grenseløse og dumsnille av å
øve på empati, men det kan få oss til å sette grenser og snakke til den andre
på en annen måte.
Det er ingenting som gjør meg så
rasende som mennesker som oppriktig mener at de er bedre, viktigere og klokere
enn alle andre. Og det er en deilig ting med å skrive: Jeg øver på empati, på å
leve meg inn i noen annen sin verden, og kanskje må den som leser også det jeg
skriver også øve seg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)