Det Store Spørsmålet

Vi har en tenåring i huset har det med å stille et fantastisk spørsmål: Hva om det var deg som…? Jeg kjenner kraften i det spørsmålet, det kan får meg til å skifte synpunkt og se det hele fra et annet ståsted enn mitt eget. Det er så jeg tenker at verden kunne bli et bedre sted om alle fikk det spørsmålet stilt av og til:

Hva om det var deg som ble holdt utenfor?

…. som hadde en far som var annerledes?

….. som ble syk og mistet jobben i et samfunn uten offentlig sykeforsikring?

…… stod ved et piggtrågjerde uten noe sted å gå tilbake til?

Spørsmålet kan vekke empati når det virker, og jeg har skjønt at det finnes skremmende mange mennesker som ikke går rundt og lurer på hvordan andre har det. Men hvis spørsmålet blir stilt ofte nok, er det kanskje en evne som kan vekkes, som kan få en til å kjenne etter: Hvordan det er å være den andre? Og jeg tror ikke vi blir grenseløse og dumsnille av å øve på empati, men det kan få oss til å sette grenser og snakke til den andre på en annen måte.

Det er ingenting som gjør meg så rasende som mennesker som oppriktig mener at de er bedre, viktigere og klokere enn alle andre. Og det er en deilig ting med å skrive: Jeg øver på empati, på å leve meg inn i noen annen sin verden, og kanskje må den som leser også det jeg skriver også øve seg.