Vi har en tenåring i huset har det
med å stille et fantastisk spørsmål: Hva om det var deg som…? Jeg kjenner
kraften i det spørsmålet, det kan får meg til å skifte synpunkt og se det hele
fra et annet ståsted enn mitt eget. Det er så jeg tenker at verden kunne bli et
bedre sted om alle fikk det spørsmålet stilt av og til:
Hva om det var deg som ble holdt
utenfor?
…. som hadde en far som var
annerledes?
….. som ble syk og mistet jobben i et
samfunn uten offentlig sykeforsikring?
…… stod ved et piggtrågjerde uten noe
sted å gå tilbake til?
Spørsmålet kan vekke empati når det virker,
og jeg har skjønt at det finnes skremmende mange mennesker som ikke går rundt
og lurer på hvordan andre har det. Men hvis spørsmålet blir stilt ofte nok, er
det kanskje en evne som kan vekkes, som kan få en til å kjenne etter: Hvordan
det er å være den andre? Og jeg tror ikke vi blir grenseløse og dumsnille av å
øve på empati, men det kan få oss til å sette grenser og snakke til den andre
på en annen måte.
Det er ingenting som gjør meg så
rasende som mennesker som oppriktig mener at de er bedre, viktigere og klokere
enn alle andre. Og det er en deilig ting med å skrive: Jeg øver på empati, på å
leve meg inn i noen annen sin verden, og kanskje må den som leser også det jeg
skriver også øve seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar