Arbeidsdag

En god arbeidsdag starter med frokost her ute, så rett inn og skrive et par timer med gardinene nede så sommeren ikke skal forstyrre. Så er det lunsj og etter det kan sommerdagen få komme med alt den har på hjertet. Det har vært mange slike morgener, jeg skriver godt for tiden.

Men dette er ikke en god arbeidsdag.... Helgen var for travel, hodet er fullt og har ikke fått sortert unna og det ble for lite søvn. Jeg kan ikke skrive i dag. Denne dagen er til for å drikke te og lese. Ute er det heller ingenting å gjøre, det er surt som om det var høst. I dag får være pause, og det er greit. Men snart har mannen - og dermed også jeg - ferie. Og jeg er spent på hva som skjer med romanen da. For den er en krevende venn! Hvis jeg ikke er innom og jobber med den jevnlig, blir den sur og lukker seg.  Så må jeg godsnakke og lirke den opp igjen for å få komme tilbake. Det får gå som det vil, ferie må vi ha, og jeg kan ikke skrive for mye da. For når jeg er inne i det jeg jobber med, blir jeg så fjern at jeg skjønner selv jeg ikke er til å være sammen med!

Nå!

NÅ! Har jeg ventet lenge nok! Sa romanen under bunken av halvferdige diktbøker, forsider til tørk og bunkevis med revet papir klare til å skrive ut på (jeg blir liksom aldri ferdig når jeg lager bøker, det dukker opp stadig mer papir og flere ideer mens jeg holder på.) Først skulle du bare ha en pause mens det skjedde alt mulig annet i huset, sa romanen, tenåring som flyttet hjemmefra og sånt. Og det kunne jeg forstå, vi var enige om det. Men så holdt du på i hagen og med disse bøkene lenger enn vi var enige om, og drev å fartet, til Bergen for å besøke opphavet og på tur med mannen sin jobb. Hallo! Det er nok nå, jeg har ventet altfor lenge!

Jeg gav henne helt rett, pakket bort alt papiret, tok den rituelle ryddingen av arbeidsbordet etter et prosjekt er ferdig, en hviledag, og så begynte jeg på romanen igjen. Og den var ikke så sint som jeg fryktet, faktisk ønsket den meg velkommen med en gang, vi tok opp tråden fra der vi var sist, da jeg var og hørte Stavanger Symfoniorkester øve i mars, i starten av denne altfor lange pausen. Og jeg er i gang igjen. I går gjorde jeg noe smart jeg hadde fått tips om: Tok en personlighetstest på hovedpersonen min! Det var veldig gøy, jeg ble enda mer kjent med henne, oppdaget nye sider og skrev en haug med notater. Nå skal jeg se hva jeg får ut av dem.

Ut

Jenta vår har flyttet hjemmefra.  Hun er fortsatt vår, og vi sees nesten hver dag.  Men livet forandrer seg nå, og huset. Det er tommere. Men lettere å jobbe. De siste månedene har det vært så mye som har skjedd,  at romanen er satt i hvilemodus, jeg hadde bare ødelagt den om jeg skrev på den i alt kaoset. Og jeg håper den forstår at det var omtanke som fikk meg til å legge den bakerst på arbeidsbordet. Men jeg er så redd for at den skal gi opp og gå! Vent, sier jeg til den hver dag. Vent, ikke gå!

Dikt, går det derimot an å jobbe med når d e travelt. De kan jeg komme til når det passer, skrive på en time og ta dem opp igjen tre dager seinere.  Jeg har satt sammen en ny samling kalt UT, dikt jeg har skrevet siste to årene uten at jeg kan huske at jeg har skrevet dikt! Og eksperimentert med utforming av bøkene. Som å male sidene inni også. Her er litt fra samlingen jeg holder på å binde en hel bunke nye bøker av:

Litteraturfestival 2

For akkurat ett år siden fikk jeg den telefonen: Halvar Aase, rektor på ungdomskolen på Tau ringte og sa: «Vi skal ha en litteraturfestival her om tre dager og så har Tore Renberg blitt syk. Kunne du kommet i stedet?» Det var gøy spørsmål det! Det var klart jeg ville kommet og snakket til ungdom om å skrive. Men. Jeg var så forkjøla, hadde ikke stemme og litt for knapt med tid å lage et opplegg og bli frisk. Så jeg måtte takke nei. Og har erget meg siden.

Så ringte han på nytt tidligere i vår. De planla ny litteraturfestival, Tore Renberg hadde sagt han skulle komme. Ville jeg komme også? Klart jeg ville! Få snakke om, og kanskje få spredt et snev av skriveglede. Ja, det ville jeg. Tirdag var dagen. Jeg stod opp tidlig for å gå gjennom foredraget jeg hadde skrevet en gang til, helst skulle jeg kunne det utenat. Og hadde en diskusjon med meg selv om jeg skulle ha strømpebukse under kjolen, siden det var litt kaldt ute og jeg skulle gå ned. Endte med å ta den av, for den klødde. Og tenkte at en skulle vært mann! Tatt på seg en dongri og T-skjorte og joggesko og gå ut døren, det er urettferdig, at de skal ha det så lett!

Halvar tok imot meg ved scenen, positiv og oppmuntrende som alltid. Vi diskuterte lys. Det holder ikke å lyse opp meg, jeg må faktisk ha lys på det jeg skal lese, sa jeg, og det ble en slags orden på det. Elevene kom og jeg var spent på om de ville høre etter eller i utgangspunktet var bestemt på at dette var kjedelig. Men de var lydhøre, jeg fant de ansiktene som hørte best etter og hvilte på de innimellom og kjente at det bar. At jeg hadde noe å si dem om å skrive, hva som gjør et dikt bra, hvilke virkemidler som kan brukes. Og jeg leste flere dikt for dem, egne og Trygve Skaug sine. De hørte etter, og til slutt fikk de prøve seg selv. Jeg spurte dem:

Hva er det bare du som vet?

Og hvordan kan bare du skrive det?

En gutt kom opp på scenen etterpå og tok meg i hånden, et varmt håndtrykk. Han ville bare hilse på en ordentlig forfatter, sa han. En annen viste meg det han hadde skrevet, et kort, bra dikt. Det kom flere lærere bort og sa de synes det var inspirerende, to sa at de skrev. Så hadde jeg i alle fall gitt dem noe. Forhåpentlig noen av de yngre også.

Så kom han, en av heltene mine, stavangerforfatteren som ikke har lest Janteloven. Tore Renberg. Jeg hadde bestemt at jeg måtte møte ham, men det var kort tid mellom oss og han gikk rett på scenen for å orden i stand. Jeg gikk opp og sa jeg måtte bare hilse og det ble et kort og forvirret møte. Men jeg HAR altså tatt ham i hånden. Og jeg satt igjen og hørte ham snakke til ungdom. Han tok mikrofonen som en rockestjerne og hadde oppmerksomheten deres med en gang. Kul og stilig. Men jeg tenkte faktisk ikke, å, han var kulere enn meg. I stedet hørte jeg ham si noe av det samme som jeg sa om det å skrive. Nemlig å skrive ut fra er du er. Og han sa det også: «Gjævla dårligt leselys her!» Men han klarte det, han leste som den rockestjernen han er.

Mye papir

Jeg har ryddet i alt papiret mitt. Dyrt og håndlaget, fra alle mulige steder jeg har vært, for jeg kjøper ikke pynt når jeg er på reise, jeg kjøper papir. Eller kjøpt billig og fått, alle vet jo at jeg elsker papir. En stor bunke store ark, i tillegg til alle magasiner og biter jeg river ut og bruker i collage. Det var mye i det skapet og jeg skrev til kjæresten:
"Hvis jeg i løpet av neste år sier at jeg skulle hatt noe mer papir, skal du si: Nei, det skulle du ikke."
Det var visst veldig morsomt, det lo han av resten av dagen...

Nå har jeg i flere uker laget bøker med nye dikt av noe av alt dette jeg fant. Revet bunkevis som skal bli sider inni og lager bilder som skal bli forsider. På Instagram oppdaget jeg nye bilder av håndlagde bøker og fikk massevis av nye idéer. Når jeg holder på med dette er jeg helt i flyt, har jeg en avtale må jeg ha alarm på mobilen, for jeg glemmer tiden. Og jeg har mye arbeidslyst for tiden, ute er det vår, de to jeg lever sammen med har det bra og livet vet er godt nå. Det vet jeg å sette pris på når det er en stund siden sist jeg hadde medvind som dyttet meg i ryggen.

Musikk!

Jeg har vært og hørt Stavanger Symfoniorkester øve denne uken. Jeg var der for tre år siden også, som research til den første romanen min. Men jeg var ikke ferdig, så jeg når jeg nå skriver på den igjen spurte jeg om å få komme og høre på dem igjen. Det fikk jeg. Dagen før hadde jeg fått for meg årets første bad. Det var selvfølgelig iskaldt, men gav en rus som alltid når vannet er kaldt og får kroppen til å reagere med å fosse blodet gjennom årene for å gjenopprette balansen. Jeg trenger ikke vin nå, sa jeg til mannen og surret rundt og fniste hele kvelden. Så våknet jeg om morgenen, nervøs og dessuten redd for å bli forkjøla, for det kunne jeg ikke bli når jeg skulle sitte aleine i salen og høre orkesteret øve. Men det gikk godt. Og jeg kom meg inn, gjennom artistinngangen på baksiden. Der er du ja, sa damen i luken og så gikk jeg inn via kantinen, bak scenen og ut i salen. Hele veien til byen gikk Jante ved siden av meg og sa: Hvem er det du tror at du er, forfatter, liksom, nå dummer du deg ut! Men når orkester startet, løp han på dør og lot meg være i fred, da var det ikke plass til noe annet i hele meg enn musikken. Å! Det var så bra! Den salen er bygget i bare tre og alt er buet. Det er som å sitte midt inne i et instrument, lyden er helt fantastisk rund og avbalansert, jeg kunne høre alle instrumentene like godt, og satt så nærme at jeg så alt strykerne gjorde. Hva de tenkte om hun som satt der og lyttet og skrev, aner jeg ikke, jeg brydde meg ikke lenger. Første dagen var det prøve, det var start og stopp og ny takt, start og stopp, korrigering og nytt forsøk. Men likevel vidunderlig å få sitte midt i. Dagen etter var det generalprøve, jeg fikk høre hele stykket i ett, uten avbrytelser. Etterpå gikk jeg på kafe og skrev videre, og om kvelden hjemme skrev jeg helt til jeg sovnet. Egentlig har jeg skrivepause fra romanen noen uker, men har nå en halvt utskrevet notatbok som venter til jeg går i gang igjen.