Bygdedyret

I anledningn at jeg  om en måned har bodd 16 år i en bygd, følger her en liten analyse:
Jeg har nemlig i alle disse årene fundert over Bygdedyret: Hvem er det egentlig, og hva vil det? Jeg tror jeg holder på å knekke koden.

Det dyret som bestemmer her jeg bor er ikke vondt. Nei, det som bor her vil alle sitt beste, og det vet alltid hva det beste for alle er. Bygdedyret bor en eller annen plass midt i bygden, uten at noen noengang har sett det. Men man hører stemmen. Det er en ganske rolig og snill, men veldig bestemt stemme som sier: Alle vet jo at... Alle vil jo det.... At du ikke heller gjør sånn... Alle skal, du må... Kort sagt: Bygdedyret er et flokkdyr. I en by er det mange flokker, og man kan velge hvilken man helst vil tilhøre. I en bygd er det få flokker, og flokken velger deg. Derimot har alle samme verdigrunnlag:

Altså, at alle skal gjøre og mene og ville og si det som Bygdedyret har sagt at de skal, og resten av flokken skal passer på. Det er så godt ment, ingen må tro noe annet, og det høres få fint ut. Så lenge man går i takt, lever man i stor fred og fordragelighet og kan nyte bygdens mange fordeler fritt. Spillerommet er faktisk ganske stort, og ikke så trangt som mange byfolk tror. Bare man følger verdigrunnlaget til flokken.

Men er en mann på motsatt vei av Bygdedyrets flokk en dag…. Kanskje for å gjøre en jobb eller oppfylle et løfte eller noe annet som ikke akkurat da stemmer med flokkens vilje. Stakkars mann… Da utsettes han for en sånn massiv overtalelse, stadig i beste mening, for Bygdedyret ser jo så tydelig fra sitt allvitende ståsted hva som er best for alle. Han står i fare for å komme for seint til sin jobb eller avtale, for denne overtalelsen kan dra ut. Og har fortsatt ikke til hensikt å være vond. Den skal bare rettlede en tulling som er på feil vei. Men hvis han klarer komme seg unna og videre den veien han var bestemt på, da setter siste fase inn: (for det er ikke mer avansert dette, enn to faser) Da fryses han ut.

Bygdedyret og dets følge sitter ganske forvirret tilbake og dissekerer denne merkelige hendelsen en stund. For å prøve å forstå hvorfor han ikke bare gjorde som vi sa, den tullingen. Kanskje baksnakker de litt nå. Jo, det hendel vel det i denne fasen. Men forsatt er det ikke vondt ment. - Vel, kanskje litt, men bare litt for nå har jo flokken sin rett til å uttale seg. For vi prøvde å få han på rett vei, gjorde vi ikke? Jo, vi prøvde alle sammen, men ville han høre? Nå kan han ha det så godt, vi vil ikke ha mer med han å gjøre. Den som stikker sitt hode frem, må regne med å få det kappet av. Det er jo noe alle vet i en bygd. (Sammenligningen med tenåringer i skolegården må ikke trekkes for langt, vi snakker om voksne og til dels intelligente mennesker her)

Men mannen selv? Han er kanskje bare glad til, nå er han endelig fri til å få gjort den der jobben og kanskje rekker han til og med avtalen sin.