Kampen mot det sterile

Av å jobbe på bibliotek har jeg blitt nødt å lære å  kaste bøker. Og det blir stadig mer nødvendig hjemme hos folk og, siden det trykkes for mange bøker og vi har råd å kjøpe dem, så de hoper seg opp. "Bøker er ferskvare" sier bibliotekaren, sjefen min. Så går de til resirkulering, som restopplaget av diktboken min har gått til nå. Men jeg har funnet en ny måte å bruke gamle boker på: Så karse mellom sidene, vanne dem og binde sammen, sette på fat og vanne hver dag. Se, det virker!

 

E-boken har inntatt huset, jeg fikk lesebrett til jul. Det leste jeg fire bøker på da jeg lå syk i januar, enten kjøpt eller lånt på biblioteket fra sofa`en. Genialt, joda. Men det er ikke bok, det er en hurtigkjøpt fil på skjerm. Så jeg slutter ikke med bøker. Lukten av dem, fremsiden, om den frister, snu og lese bakpå: Hva handler den om?, kjenne på papiret, bla frem og tilbake når jeg ikke husker hvor personene i handlingen kom fra.

 

Jeg skriver på papir også. Kladder med blyant først, både dikt og lengre tekster. Bruker viskelær og stryker med piler, dette skal dit, roter og knoter til papiret er fult. Så skriver jeg resten på PC. Det er lettere, fint å lagre og dele på den. Men det er ikke papir. Det er sterilt og luktfritt og sjel-løst.  

 

I går så jeg på nyhetne at det skal forskes på å adle frem kyr med jur som passer til melkerobotene. Er ikke kua i sentrum, så maskinen skal passe til henne?!  Og nå leser jeg i avisen at det skal komme en tjeneste hvor man kan scanne varen på mobil og slippe gå via kasse i butikken. Jeg, som blir svett av å handle, tar meg i å gjøre meg klar til å kjempe for køen og den sosiale kontorollen som ligger i at betjeningen skal se hva jeg har kjøpt. For hallo, jeg vil ikke gå aleine rundt i butikken og kjøpe det jeg vil ha og så ut igjen uten å ha sagt hei eller noe annet til et eneste menneske! Jeg vil handle av et levende individ, lese og skrive på papir, leve med feil og mangler og omgås levende materiale. Og det er jeg klar til å sloss for!