Jeg viste jo at sommerens posjekt ikke ville binge inn noe som helst økonomiske, men heller koste en del i reise. Å henge opp spørsmål ute i skogen betale ikke. Jeg viste jo det. Og at de to utstillingene jeg var med på var små og ikke ville selge så mye fordi den ene var avsides og den andre var jeg ikke til stede på. Jeg viste det og. Og var fornøyd med å ha berørt noen og sannsynligvis fått mange til å tenke litt. Jeg var fornøyd. Men nå har det sneket seg inn en følelse av å ikke ha noe igjen for sommerens abeid. Den kom da galleiet som har hatt noen bøker og uroer utstilt, meldte at jeg kunne komme og hente dem, de solgte ikke. Jeg opplevde galleri-eieren nedlatende da jeg leverte bøkene, og angret på det hele. Nå stålsatte jeg meg for å hente arbeidene mine, og hadde noen syrlige kommentarer på tungen i tilfelle mer nedlatenhet. For jeg vet jo at jeg er ukjent og lager ikke sånt som vanligvis selger. Men har blitt endel salg de siste årene likevel, og det betyr noe for de som kjøper, det får jeg vite jevlig. I dette galleriet var de feil, og jeg kunne bare vist det og hatt hodet høyt. I stedet følte jeg meg bitte liten og puslete og misslykka der jeg stod og tok imot papirposen fylt av mine sarte greier laget av papir og det styrtregnet ute og jeg måtte spørre om en plaspose som jeg la inntil brystet og styrtet ut av butikken.....
Og prøver alt jeg kan å IKKE tenke at det var siste gang i galleri, for det finnes flere i verden, og sjansen kan by seg igjen. Flere utstillinger kan by seg, og andre sjanser jeg ikke vet om. Jeg må bare fortsette å skrive, selv om jeg sliter litt med motivasjonen nå.... Trøsten er at jeg fikk tilbake noen utrolig fine bøker, som jeg hadde glemt at jeg hadde laget, og det er godt å ha dem hjemme igjen. En av dem var denne:
Nå åpner jeg dagens mail, og finner dette trøstediktet
fra poesiringen jeg er med i:
DRØM
Det hender jeg får spørsmålet
drømmer du om å slå gjennom
Jeg
drømmer ikke
om å slå gjennom noe som helst
Får jeg derimot muligheten
til
å forsiktig åpne ei dør
slik at den som vil
kan trå inn i et lyrisk
landskap
Dersom den muligheten
skulle by seg
vil jeg langsomt lukke
opp
og si velkommen
Guro Skottene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar