Skolestart!

Søndag kveld i Lillehammer, jeg kjører mot sentrum der skiltet "Nansenskolen" peker nedover i villastrøket. Skiltet blir et stupebrett og jeg stopper på kanten av det med tærne krøllet rundt planken og tenker: Tørr jeg virkelig dette? Tenk om det ikke er vann i bassenget, men jeg knuses mot bunnen langt der nede med blod og hjernemasse klint utover flisene? Bilen bak meg tuter, og jeg er nødt til å svinge ned der skiltet peker. Når jeg står på parkeringsplassen utenfor den gamle villaen som ble skole for å motarbeide diktaturene i Europa rett før 2.vk, kjenner jeg at historien til stedet er for stor og tung og jeg er altfor liten og skriver altfor dårlig og er altfor dum til å gå inn den døren der... Men det er liksom litt for dumt å bare sitte der i bilen, så jeg går inn.


Første kvelden er en tåke av nervøsitet og et surr av stemmer og ansikter jeg aldri har sett. Hele uken er sånn: Vanvittig mye av alt. Det er 60 studenter på skolen, halvparten går på idè og samfunn, andre halvparten skrivekunst eller billedkunst, men det kjennes som enormt mange fler. Og første dagene er alle samlet for å få innføring og bli kjent og alt det der. Første møte med skriveklassen er sterkt, kjenner jeg overveldes av at nå er jeg endelig her! Uten introduksjon får vi papir og et ord, som vi skal skrive hva som helst ut fra i 45 minutt. Rett på, jeg er i gang! Ordene renner ut av pennen og jeg kjenner at ja, her kan jeg skrive. Men mister motet igjen i diskusjonen etterpå, og finner det igjen, og mister det og finner og...


I går kveld var vi på litteraturhuset i byen og hørte Hanne Ørstadvik bli bokbadet av læreren vår. Gikk hjem og var så inderlig irritert, at jeg lå våken i natt og kjente på hva det var som irriterte meg sånn: Jo, at hun skriver så vanvittig vakkert, men alt er så dystert! Hadde hun malt, som hun kunne gjort, for det er så billedlig, hadde akvarellen bestått av nyanser av fargen Paynes Grey - med ett og annet hvitt felt. Og det provoserer meg altså, at det er så lite håp og jeg tenker, hva er det du vil si??? Og kommer til at kanskje det ikke er noe hun vil si, hun bare beskriver. Og kjenner motstand mot å forstå den type litteratur, men det er en stor fare for at jeg kommer til å forstå i løpet av dette året, om jeg vil eller ikke. Jeg ligger våken og hører at det knirker i sammenføyningene. At noe utvides og flytter på seg. Og det er for seint å stoppe. Nå er jeg her!