Aforisme

Midt i de siste to ukenes desperasjon over trøttheten som hindrer meg igjen, har vi hatt poesi på skolen. Jeg hadde gledet meg, og det var gøy med mye lesing og skriving av dikt. Men det er vanskelig og, å lære om noe jeg syns jeg har mestret før! Diktene jeg leverte disse ukene var så dårlige at jeg grudde meg til å lese dem. (Vi leverer arbeider til hele klassen, leser dem høyt for hverandre og gir tilbakemeldinger der og da.) På slutten av forrige ukes dikt hadde jeg slengt på ett av mine korte. De jeg ble så lei av etter å ha både laget både uroer, utstilling og bok av dem i 2011. De sier jo altfor lite, har jeg tenkt, jeg må putte på flere ord. Men nå spurte jeg bare: Er dette i det hele tatt et dikt? JA! sa de, og jeg fikk lære ett nytt ord: Aforisme, het det. (definert som: en kort setning som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, egen sjanger innen poesien) Å! Jeg ble så glad, det heter noe, det er noe, de der korte greiene som renner ut av pennen min hele tiden. Så plutselig har jeg hentet dem fra sin egen mappe på PC`en der jeg lagret dem for og aldri se dem mer, og jeg har jobbet med andre dikt som ikke fungerer på den gøye måten: Kutte og kutte, til det viktigste står igjen:

FORTØYNING

Trenger linen

som binder meg

til det store

så jeg ikke går vill

i smålighet

        

                        Synnøve