Den første måneden på nansenskolen var et rush, og jeg var så glad for å klare henge med noenlunde og komme meg på skolen hver dag. Alt var spennende, fagene, skrivingen, folkene. Og det gikk fordi jeg ikke gjorde noe som helst annet enn å gå på skolen, spise og sove. Frustrasjonen var likevel at det ikke var krefter igjen til å bli på skolen etter middag og få kontakt med folk. Det er så mange skjønne mennesker rundt meg, og jeg ville gjerne snakket mer med dem. Men det er ikke mer igjen av meg. Ikke til å skrive, heller. Oppgavene vi skal levere hver uke, blir skrevet i tåka og er så dårlige at jeg gremmer meg.
Så, etter høstferien har alt vært mye vanskeligere... Planen om å ikke forholde meg til noe annet røk, og det var kanskje ikke noen overraskelse, for livet bryr seg ikke til planer, det spreller og gjør som det vil. Flere ting skjedde, som krevde meg. En av dem var det fantastiske at en av første ukens skriveøvelse begynte å vokse til en stor fortelling. Den spant i hodet mitt først, men så krevde den å få komme ut. - Du må vente! sa jeg, nå tar jeg dette studieåret, jeg kan ikke skrive på deg nå! Men den hørte ikke etter, den VILLE fortelles. I høstferien var endelig tid, og jeg begynte å nøste i den. Men da lot den seg ikke stoppe lenger, den presset bare enda mer på. Det var en rus, jeg skrev og skrev og mannen var på jakt så det var bare å holde på.
Men så møtte jeg min gamle fiende: Trøttheten. Jeg skjønte at jeg klarer ikke både gå på skolen hver dag og forholde meg til det andre som skjer. Nå er jeg så sliten og presset at jeg må gjøre noe, og har begynt å undersøke om det er mulig å ta fri en dag i uken en stund. Det kan jeg jo bare gjøre, selvfølgelig, men med for mye fravær får jeg ikke vitnemål, og jeg har fryktelig lyst å gjøre dette skoleåret helt og få med meg det papiret videre i livet! Men jeg må bare justere ett eller annet.... Sukk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar