Halvveis

Bloggen har blitt litt sånn '"brev hjem" denne høsten. Jeg klarer ikke skrive brev til alle jeg vil etter lange skoledager og skriving til fingrene verker. (De gjør faktisk det, jeg måtte til lege med dem, han foreslo betennelsesdempende krem og at jeg ikke skrev noen uker. ER DU GAL? ropte jeg, og han skjønte jo at det siste kom ikke på tale.) Men nå er jeg halvveis i året på Nansenskolen, det snart juleferie, og jeg skal skrive mindre, se mer folk jeg er glad i og være mer ute enn jeg har vært dette halvåret. Og jeg gleder meg til alle delene i den setningen. Men etter nyttår reiser jeg aleine tilbake til Lillehammer, mannen blir igjen og begynner i sin nye jobb. Og det er ikke noe i DEN setningen jeg gleder meg til...

Jeg har mottatt klager over at jeg skriver så sjelden her... Det er fordi jeg ikke vil skrive om ingenting, det skal dessuten handle om kreativt arbeid og ikke utlevere andre enn evt. meg selv. Og jeg har i meg en skrekk for å i skrive på tomgang. Som jeg har formulerte nett-mottoet mitt i et dikt:


OMVENDT
OPPRØR


Hvis du ikke
har noe å si
Ikke si det.

Det er vinter på ordentlig her nå. Snøen har kommet og gått flere ganger i høst, og folk er sjokket over så mye mildvær i november, det var aldri slik før, sier de. Nå har snøen lagt en god stund her oppe på Johannesgården, som ligger høyere enn byen, og det er 9 minusgrader. Og mye kaldere skal det vist bli. Jeg har gått med en panikk for å ha for lite varme klær, og er innom Fretex stadig og ser etter hva som helst av ull. Vi måtte og bruke en halv månedslønn på jakker og sko til begge tidligere i høst, for dr Martin-sko og regnkåpe duger i vestlandsvinter, men ikke her!

I skrivingens verden har vi hatt en barnebokuke. Og en uke hvor vi hadde lest hver vår av årets bøker, som vi fremla for hverandre i biblioteket med fyr på peisen. (Ja, vi har peis i biblioteket, og sofa til å hvile middag for sånne som meg, som ikke bor på skolen og trenger det på lange dager.) Det som gikk opp for meg den uken der, var at vi har blitt vanvittig kritiske lesere! Jeg har lest "Svøm med dem som drukner". Den har fått bokhandlerprisen og er spennende og forfatteren kul (møtte ham under Bokuken) og jeg hadde sikkert likt boken for et halvt år siden. Sagt at den hadde noen brist, men var god. Nå så jeg bristene altfor godt, de ropte mot meg, og jeg plukket både boken og språket i stykker, satt og leste med en penn i hånden og tenke hjelpe meg, jeg håper jeg får min gamle leseglede igjen en gang! At jeg igjen kommer dit at jeg tyr til en bok å bli med til en annen verden i når jeg er trøtt. For nå kan jeg ikke lese uten å analysere.

Men her en dag tok jeg meg fri, ryddet spisebordet og dro fram papir og lim og maling. Det ble til noen små bøker. Det var lenge siden sist, og gjorde veldig godt å gi et slitent hode litt fri: