Juleferie

Vi er på Forsand og har lang juleferie. Jeg liker veldig godt å være på besøk her, liker det mye bedre enn å bo her. Det er vakkert inne i fjorden, om enn litt mørkt nå som solen som oftest er gjemt bak både skyer og fjell. Og her er folk jeg er glad i og synes det er fint å være sammen med. Sterkest inntrykk har det gjort å møte niesen vår, Hilde. Hun hadde en stygg ulykke på sykkel i sommer, og vi trodde en stund hun ikke kom til å klare seg. Men nå satt hun der i rullestolen og strålte, full av vilje og trass, og holdt på å lære å gå og snakke igjen. Det var sterkt å se henne, og vite at det er mange som har bedt for henne og at vi har fått et sånt tydelig svar. 

Nå har kroppen min streiket et par dager, som den av og til finner ut at den vil, og det har gitt meg ro til å skrive. Det var i grunnen fint, for nå hadde jeg skikkelig abstinens. Har blant annet jobbet med prosadikt – som er dikt som flyter i ett uten linjeskift – det aller gøyeste jeg oppdaget på skolen i høst: 

SPØRSMÅL OM MENING 

Er det sant som de sier, at vi ikke har ansvar for hverandre? At jeg bare skal gjøre det som er godt for meg, og at det innebærer meg og bare meg? Er det sant? Eller kanskje tar de feil, fordi det er meningen at vi skal være for hverandre, at det er derfor et er så mange av oss, og de andre er ikke bare er til for å tjene meg. Til å si ja og nei når det passer. For hvem vil være aleine med alt, egentlig, hvis vi tenker etter. Hvem vil at andre alltid skal tenke på seg selv først og si nei til oss hele tiden. Og hvorfor gjør vi det som vi ikke vil andre skal gjøre for oss? Jeg kjenner èn som sa det skulle være motsatt. Og kanskje leges sår bare i møte med en annen, når de får frisk luft og berøring fra en som ikke er profesjonell men bare seg selv. Hvordan kan sår ellers leges? Hvordan skal vi ellers bli gode mennesker? - Hvis det er målet, da. 

Egentlig skulle jeg jo reise aleine tilbake til skolen over nyttår, og mannen skulle bli her og begynne i ny jobb i Stavanger. Men det skjedde store forandringer før vi reiste hit. Han var på slutten av det midlertidige oppdraget han har vært på siste måneden. Men dagen før han skulle slutte, fikk han tilbud om fast ansettelse som bas hos dem som leder det store byggeprosjekt like utenfor Lillehammer. Vi måtte tenke lynraskt, men sånne muligheter går det ikke man å si nei til, var vi enige om. Så han takket ja. Dermed blir han også boende der øst ut mai, og det er igjen åpnet hvor vi bosetter oss etterpå. Jeg kjenner at jeg dypt i meg er vestlending, men jeg kan egentlig jeg bo nesten hvor som helst når jeg skal skrive. Det viktigste er folkene jeg har rundt meg, og de finner jeg ikke på et kart. Så jeg kjenner meg åpen for fremtiden, og helt rolig fordi jeg tror at Gud vet hvor den skal foregå.