Nettferie

Det har vært tre uker ferie, og jeg har vært omtrent like lenge av nett. Jeg vet det er uvanlig, de fleste er på alle nett hele tiden, kanskje enda mer når det er ferie. Og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men jeg har bare dette behovet for å skru av innimellom. Den ene uken var jeg på retreat, og hadde mobilen av også. Retreat handler nemlig om å øve på å lytte til en annen kanal, etter Gud og meg selv. Og da må mobilen, om lytter alle mulige andre steder, være av.

Jeg har jo en Facebook-konto, som jeg bruker mest i et tappert forsøk på å nå ut i verden med kunsten, og legge ut link til denne siden. En sjelden gang skroller jeg nedover nyhetene, og ender hver gang opp med å føle eg mislykket, mitt liv skinner ikke så flott som alt jeg ser der. Igjen, jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, folk får jo stort sosialt og utbytte og mye moro ut av det mediet, så jeg går helt sikkert glipp av noe, jeg ser bare ikke hva det er. Rett før ferien gjorde jeg et unntak og la ut dette bildet av meg og Caro, og fikk mange ganger så mange liker som når jeg deler noe fra kunstens verden! Men det plager jeg lite, når jeg vet at denne bloggen blir lest opp til 700 ganger pr måned.

Men nå er ferie slutt, og jeg har gledet meg til å begynne å skrive igjen! Tenkt at jeg får drive med noe jeg går utålmodig rundt og gleder meg sånn til å ta fatt i, jeg er kjempeheldig. Tidligere i sommer sendte jeg utdrag fra en lang fortelling jeg begynte på i Lillehammer, til den mest kritiske forfatteren og leseren jeg kjenner, Per Øyvind på Stord. Vær ærlig, sa jeg, er dette lesverdig? Svaret kom i helgen, og gjør det enda gøyere å begynne skrive igjen, for det synes han det var. Så nå skriver jeg igjen. Nå!