Empati II

Jeg er så lett rørt,  men svelger unna og prøver ikke pådytte omgivelsene tårene mine i tide og utide. Det passer seg ikke her til lands.  (Men se på tv når noen er døde i Midtøsten og maskuline mannfolk griner høyt og åpenlyst!) Storbyen Oslo kan være en påkjenning for oss med litt for mye empati. Mennesker som har det forferdelig strømmer rundt sammen med alle de vellykkede. Og jeg som har bestemt meg for å gi til tiggere, fordi de ikke sitter der for de har så lyst, får det altfor travelt.  Jeg ender opp med å smile og si hei til de som orker se opp. Men så ser jeg ser noen som går i hovedgaten med en sekk full av tykke luer som de bøyer seg ned og gir til tiggerne. "Du må ikke fryse, vet du" hører jeg dem si, og så klarer jeg ikke snakke på en lang stund.

Biskopen vår, Erling Pettersen,  hadde avskjedsintervju med avisen og skulle prøve forklare sin tro: Det var en barnehage i Klepp som hadde tatt imot barn av flyktninger som nettopp hadde kommet til landet.  Der var en liten gutt som var så redd og traumatisert at han satt under bordet hele tiden og turde ikke komme frem. Og da satt en voksen i barnehagen seg der med ham i flere dager, helt til han våget seg ut. Det er det jeg tror på, sa biskopen: En Gud som er der under bordet.  Og så må jeg grine igjen,  for det var så vakkert sagt, og det er det jeg tror på også.