Skriveboka

Det har blitt en kamp å få skrevet! Jeg hører veldig sjelden om forfattere som er fosterforeldre, faktisk kan jeg ikke komme på noen. Begge deler krever nemlig 100% av hjernekapasiteten når det gjelder, og det gjør det plutselig og uten forvarsel i begge tilfeller, og gjerne samtidig. Og ingen av dem kan velges bort, begge er for viktige for meg. Kampen går i å først kommet seg inn på arbeidsrommet, overse ting som må gjøres og sette telefoner som må tas til påminning til etterpå, skru på lydløs og legge den bort. Deretter begynner kampen for å komme seg inn til seg selv og de jeg skriver om. Det går ikke an å skrive poesi fra utsiden, man kan ikke stå og titte inn et vindu og beskrive hva som er der inne, man må inn og se, kjenne, lukte, høre og sanse. Og skrive det en opplever innenfra. Det er eneste måten, sakprosa og blogginnlegg og brev kan man skrive fra utsiden, det krever distanse å gjøre det. Men for å skrive prosa må man være nær. Dette visste jeg fra før, men ordene på det finner jeg i en svær bok som heter "Skriveboka" av Merete Morken Andersen, den har lagt uåpnet i bokhyllen min lenge, mest brukt til å legge ting i press under, siden den er så tung. 730 sider tung, og litt uangripelig, for å si det mildt. Men så snakker Aslaug, en av mine nye skrivebekjentskaper, stadig om boken, og jeg åpner den på ny, oppdager at man kan lese litt her og der og når jeg finner overskrifter som treffer meg i magen, forstår jeg at den har noe å si meg. Så nå leser og skriver jeg meg innom den i små porsjoner og tenker at denne boken blir jeg aldri ferdig med, og det er bare fint. Nå håper jeg å få lest litt mellom slagene i julen.

Jæren viseklubb

Jæren viseklubb. Jeg skulle vært der i november, men da lå jeg hjemme, tom for krefter. Nå var jeg endelig der. For en kveld! Lite, men lydhørt publikum, nydelige mennesker og kveldens kompliment fra sangeren Njål Stava som sa: «Her driver jeg med lange viser, så får du sagt det på fire linjer uten refreng!» Og Olav Larsen som sang så vi gren og nesten ikke pustet. Det var så inderlig og røft og rått og jeg tenkte etterpå hvor mye jeg pakker inn og gjemmer meg når jeg leser. Diktene mine er personlige, og selv om jeg har fått dem på avstand før jeg gav dem ut, er de fortsatt del av meg og jeg vegrer for å lese de såreste når jeg opptrer og velger de som ikke berører så dypt. For å beskytte meg selv. Men det blir det ikke nært nok og berører ikke sånn som det kunne. Det er dette som når hjertet, det ekte og såre. Jeg så på han som sang på inderlig og tenkte at jeg må våge mer!

Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.

Foto: Erling Løvik