Skriveboka

Det har blitt en kamp å få skrevet! Jeg hører veldig sjelden om forfattere som er fosterforeldre, faktisk kan jeg ikke komme på noen. Begge deler krever nemlig 100% av hjernekapasiteten når det gjelder, og det gjør det plutselig og uten forvarsel i begge tilfeller, og gjerne samtidig. Og ingen av dem kan velges bort, begge er for viktige for meg. Kampen går i å først kommet seg inn på arbeidsrommet, overse ting som må gjøres og sette telefoner som må tas til påminning til etterpå, skru på lydløs og legge den bort. Deretter begynner kampen for å komme seg inn til seg selv og de jeg skriver om. Det går ikke an å skrive poesi fra utsiden, man kan ikke stå og titte inn et vindu og beskrive hva som er der inne, man må inn og se, kjenne, lukte, høre og sanse. Og skrive det en opplever innenfra. Det er eneste måten, sakprosa og blogginnlegg og brev kan man skrive fra utsiden, det krever distanse å gjøre det. Men for å skrive prosa må man være nær. Dette visste jeg fra før, men ordene på det finner jeg i en svær bok som heter "Skriveboka" av Merete Morken Andersen, den har lagt uåpnet i bokhyllen min lenge, mest brukt til å legge ting i press under, siden den er så tung. 730 sider tung, og litt uangripelig, for å si det mildt. Men så snakker Aslaug, en av mine nye skrivebekjentskaper, stadig om boken, og jeg åpner den på ny, oppdager at man kan lese litt her og der og når jeg finner overskrifter som treffer meg i magen, forstår jeg at den har noe å si meg. Så nå leser og skriver jeg meg innom den i små porsjoner og tenker at denne boken blir jeg aldri ferdig med, og det er bare fint. Nå håper jeg å få lest litt mellom slagene i julen.