Jæren viseklubb

Jæren viseklubb. Jeg skulle vært der i november, men da lå jeg hjemme, tom for krefter. Nå var jeg endelig der. For en kveld! Lite, men lydhørt publikum, nydelige mennesker og kveldens kompliment fra sangeren Njål Stava som sa: «Her driver jeg med lange viser, så får du sagt det på fire linjer uten refreng!» Og Olav Larsen som sang så vi gren og nesten ikke pustet. Det var så inderlig og røft og rått og jeg tenkte etterpå hvor mye jeg pakker inn og gjemmer meg når jeg leser. Diktene mine er personlige, og selv om jeg har fått dem på avstand før jeg gav dem ut, er de fortsatt del av meg og jeg vegrer for å lese de såreste når jeg opptrer og velger de som ikke berører så dypt. For å beskytte meg selv. Men det blir det ikke nært nok og berører ikke sånn som det kunne. Det er dette som når hjertet, det ekte og såre. Jeg så på han som sang på inderlig og tenkte at jeg må våge mer!

Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.

Foto: Erling Løvik