Jeg hørte på P2 en
forsker snakke om menn sin evne til å få seg alene-tid. Jeg slo på midt i, men
forstod at hun akkurat da snakket om forfattere. Menn, sa hun, har til alle
tider, tross trang økonomi og harde liv, klart å få seg et sted å skrive
utenfor huset. Kvinner, har alltid skrevet med barna rundt beina.
I mitt lille forfatterliv
låner jeg rom ute av huset innimellom. Eller hytten til snille venner noen
dager. Men mest skriver jeg i huset. Det er en trass i det, at jeg vil kunne
skrive hjemme hos meg selv, jeg gir meg ikke, jeg VIL. Og datteren min går jo
på skolen, så huset er tomt, men likevel vanskelig å skrive i. Helgen henger i
veggene, eller er det inni meg den henger fast, jeg kommer i alle fall ikke inn
i det jeg skriver. Mannen går på jobb og legger tak på hus og
tenker ikke på annet i 8 timer hver dag. Jeg tar det med meg om jeg reiser tvers
over landet for å få skrivero. Det er sikkert fordi det er forskjell på å være
tømmermann og forfatter. Men det er og fordi det er en dypere forskjell på oss,
det virker som jeg det er sånn at jeg bare må skrive med alt rundt beina mine
uansett hvor jeg er, fordi jeg er kvinne. Og hvis det er sant, er det virkelig
irriterende!
Og jeg klarer komme meg gjennom nesten hver gang. Men i dag gir jeg opp,
jeg tar en hengekøye-dag med de fantastiske diktene til Rutt Lillegraven.
 |
| Lys på skrivebordet i dag. Bildet er malt av Wenche Sunde |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar