Budapest

* 1

Så legger jeg livet mitt i hendene på et fremmed menneske hoteller visst har sendt for å hente oss på flyplassen. Det er en kvinne, tenker jeg lettet. Uten å vite hvorfor en kvinne er tryggere, for hun kjører mot byen og inn i den i 90 km/t uten å stoppe for vanlige folk og forvirra turister i veibanen.

Hvorfor er vi her? Jeg, en håpløst etisk person. Du kan ikke tenke på alt hele tiden! sier vennene mine. Men det gjør jeg, tenker på at akkurat nå er vi i det landet i Europa som først stengte grensene for flyktninger for fire år siden. I et land med en president som fengsler journalister som sier ham imot. Men, helt ærlig, tenker jeg når vi på vei fra flyplassen kjører forbi lange rekker med grå boligblokker med små bur av balkonger: Hvem ville jeg stemt på om jeg bodde sånn?

Men hvorfor er vi her? Fordi vi var hjemme hele ferien, og nå trengte vi litt ny luft og nye inntrykk. Budapest! sa vi. Dit har vi hatt lyst å reise lenge før de valgte en autoritær president. Og jeg hadde lovet kjæresten en reise helt siden jeg hadde utstilling på Sørskår før jul og tjente så mye at det faktisk kunne være nok til en langhelg, om den ikke var for dyr. Sjåføren skrenser inn foran hotellet midt i gamlebyen. Det ser akkurat like fantastisk ut som på nettet, sier vi og går lettet ut av bilen.

* 2

Vi krysser broen over den store elven, min hånd i kjæresten sin, den passer så godt der. Den er så brei denne elven og broen er lang og svær. Bygningene er så store på begge sider av elven, palasset ved hotellet vårt så enormt ser vi fra denne kanten. Jeg er bitte liten. Hvordan er det å bo i en så svær by og være et lite menneske? Dette er så langt fra bygden vi bor i som det går an å komme, det er overveldende og spennende. Og hånden som min hviler i, holder meg fast i så jeg ikke drukner i inntrykkene. Den har reddet meg mange ganger, den hånden, når vi er ute og reiser og så går kroppen min plutselig tom for krefter, som den jo gjør, og det er langt til hotellet fordi har gått langt. Vi har det med det, å gå langt når vi er ute i verden. Nå går vi inn i en park. Mennesker på søndagstur, de som lever her hver dag har fri i dag, de går rundt på grusveiene, kjøper is i kioskene og  barn spiller fotball under trærne. Vi spiser piknik på gresset, og snakker om at når vi reiser til store byer, ender vi ofte opp i en park, vi trekkes mot det grønne, selv om byer er spennende å oppleve. Svære trær hvelver seg over oss og gir skygge, etter maten flytter jeg meg rundt for nå vil jeg ha sol, det kan være siste sjanse før høsten hjemme.

* 3.

Jeg sier det ikke til ham, eieren av antikvariatet rett over gaten fra hotellet i gamlebyen: At disse heftene med gammel kritikk av klassisk litteratur, kommer jeg til å rive fra hverandre og bruke i bøker jeg skal lage hjemme. Han smiler og sier: Take your time. Og det gjør jeg, tar min tid. Her er så mye fint, men jeg klarer å begrense meg til fire hefter mens jeg allerede i tanken syr de gulnede sidene inn mellom egen dikt. Er det helligbrøde? Å rive sidene løs fra et hefte og bruke dem i et bilde eller en bok? For meg, tror jeg det er mer kjærlighet i det enn å sette dem ulest i en full bokhylle. Men jeg sier det ikke til ham.

Vi krysser elven igjen, og jeg gruer meg for det som venter, men vil likevel utsette meg for dette, jeg vil ikke være en pyse, jeg vil vite. Og der står de, skoene i bronse. Store, små. slitte, nye, fine og gamle, alle i naturlig størrelse. De er satt der som et minne om at jøder under siste krig ble bedt om å ta av seg skoene før de ble skutt og likene dumpet i Donau. Jeg begynner å grine med en gang, det er sterkt. Og tenker at jeg skulle så inderlig ønske at vi aldri mer ville gi et folk eller en religion skylden for all verdens problemer. Det er en rar stemning ved skoene, biler ruser forbi på veien bak oss og folk tar bilder og prater dempet. Så kommer det et par ortodokse jøder med en liten gutt. Og det blir helt stille, nå er det ingen som har noe mer å si.

* 4.

Varme, mette, fulle av inntrykk setter vi oss og ser på folkemengden som driver i gaten som er full av boder og en matfestival. Solen har gått ned og himmelen blir mørkere og mørkere blå. Lyset tennes på broen. Vi fordøyer inntrykk, alt vi har sett, den gode maten og enda bedre vinen, alle de vennlige blikkene og menneskene vi har møtt, skulle gjerne ha snakket mer med noen av dem enn man får gjort som turist. Jeg lagrer alle inntrykkene og varmen før høsten som venter. Det er godt å oppleve små biter av noe annet, når vi bor så avsides som vi gjør der i regnet oppe i nord. Så leser jeg at akkurat denne dagen er det 30 år siden Ungarn som første land klippet hull i grensegjerdet mot Vesten og viste at Den kalde krigen var slutt. Verden er alltid mer sammensatt enn vi tror.