Sykling

Noe jeg har skrevet mye om, og sikker kommer til å fortsette å skrive om, er hvordan vi holder hverandre på avstand med å late som at hos oss er alt perfekt. Perfekt, moteordet som har dukket opp og sprer seg vilt. Alt i livet skal være perfekt, og jeg mener oppriktig at hvis det overhode finnes noe som er perfekt så ville det være utrolig kjedelig. Likevel tar jeg meg selv i å late som og pynte på sannheten for å fremstå som mer vellykket enn jeg er, og det ergrer meg enormt for det er ikke sånn jeg vil leve. 

Nå har jeg tatt frem sykkelen igjen, og kjenner det samme skjer nok en gang: Jeg trør i vei og det kjennes som sirup og bratte oppoverbakker, men det er jo knapt sånne her på Jæren, det er jeg som er ute av sykkelform etter ett år uten. Jeg sitter der på sykkelen og lurer på hvordan jeg tar meg ut, tenker at jeg ser ut som en skikkelig amatør som sliter i motvind med våte turklær og at jeg burde tatt med bedre ut. Men det er jo akkurat amatør jeg er, sykling er et fremkostmiddel for å komme dit jeg skal, og hva er egentlig galt med det?

Det får meg til å tenke på en annen sykkelhistorie: Jeg var på retreat på et kloster i Danmark, og i kjelleren stod det sykler. Jeg testet og pumpet og justerte til jeg fant en som passet, satte meg oppå og lot den ta meg med. For sånn kjentes det, en tung damesykkel med korg foran og tre gir med god utveksling, som bar meg, jeg trødde og den svarte. Først trodde jeg det var om å gjøre å ha fart og se sporty ut, men jeg skulle jo ingen sted, jeg skulle bare bevege kroppen og denne sykkelen. Så jeg leitet til jeg fant et tempo som var godt, innså at noen dager og i motvind gikk det langsomt, og at det var helt greit. 

Så kom de andre syklene. De var ofte i lag, de syklet fort i like drakter og de ble hindret av en norsk idiot midt i sykkelstien. ”GI VEJ!” ropte de og jeg hoppet over til gå-siden av veien med hjertebank og svettetokter. Noen ganger var de bare to som trente sammen og førte lange samtaler i fart, jeg kunne høre alt de snakket om lenge for Gi Vej og lenge etterpå. Men jeg vente meg til dem selv om det var en merkelig ordning, på sjøen er det for eksempel innhentende fartøy som har vikeplikt. Og jeg kom til at jeg hadde rett på min del av veien, min del av lykken i å sykle langs sjøen og hagene under en evig blå himmel.

Siste dagen hente noe helt nytt. To ryttere kom i fart bak meg, ropte ”GI VEJ!” og ruste forbi. Akkurat da de passerte, sa den ene ”Takk”. Og jeg kjente i hele kroppen hva lille ordet gjør.

service

SERVICE

Det er på tide

med service nå

sier Verksmesteren

Jeg har satt av tid

til bare deg i dag

Vi må justere

tenningen litt,

du gir for mye gass

når du starter

Turtallet er for høyt

Og bremsene stive

- du bruker dem

jo aldri

Sett deg her, du

så skal jeg se på det

og imens

må du nesten

skru av tenningen

                                              Synnøve

- Sånn er livet nå, det er på tide å hente seg inn igjen etter denne voldsomme våren.  En herlig pinsehelg i Piemonte me en vennegjeng fra Forsand,  var forhåpentlig begynnelsen på roligere dager.

Glimt

Glimt fra mitt nye liv følger under.

Og nå skal bloggen snart handle om skriving igjen, som den er ment til, og ikke bare flytting og andre praktikaliteter. For nå er mitt nye arbeisrom endelig oppe og går, og jeg gleder meg til å gå igang med alt som ligger og venter på å bli jobbet med!'

Masse besøk, her Eyolf, Åse og Elida

Caro, 9 uker gammel

Hav!

Mer hav!

Endelig havet

Endelig er jeg fremme ved havet. Det var en lang reise å komme seg fra Lillehammer til Jæren, mange biter som skulle settes sammen, og vi fikk dem ikke til å passe. Ny og gammel bolig og jobb, flyttebil, avslutning på skolen, farvel og kjøre tvers over landet. Det ble stress, jeg ble syk og mannen pakket mens jeg lå på sofaen og så på og var enormt oppmuntrende. Vi kom oss frem, men på veien gikk jeg bl.a. glipp av en avslutningsfest på skolen, og det ergrer meg enda. For å få feiret i alle fall litt, dro vi til Forsand og bursdagsfest hos Roy når vi kom frem, drakk mange glass champagne og var passe dårlig da vi overtok huset dagen etter. - Og der ventet mer kaos, for huset var ikke vasket ut, noe vi viste om, men ikke hadde klart å forestille oss arbeidet med å gjøre, på slutten av en sånn lang reise…

Men nå er vi her. Nå stresser vi ikke mer, rot og esker får bare stå, nå er det viktigere å hente seg inn og ta imot de som kommer innom på besøk, for vi er så glade for ikke har glemt oss mens vi var borte. Tre av dem som har vært her kjørte helt fra Forsand (1time + ferge) for å være med å tømme flyttelasset, og med sånne venner går det som ellers ikke ville gått. Jeg går turer på stranden og sover straks jeg setter meg ned, alt er vel med å bygge opp igjen kroppen. Så har vi fått valp! Caro er snill og rolig, han sover og utforsker verden og får meg til å smile helt ned i magen. Jeg tror vi kan få det godt her på Vigrestad, jeg skal bare leve meg langsomt inn i alt det nye og se hva det har å by på. Havet har jeg jo skrevet mye om, ett av de korte diktene kjenner jeg er sannere enn noen gang:

Blikket mot horisonten

balanserer livet.

Litterære egenskaper

Det er en uke til flyttebilen kommer, og jeg har blitt syk. Underlig nok har jeg roen, her jeg ligger og ser på en knallblå himmel og leser lett litteratur mens jeg venter på å bli frisk. Og jeg tenker på det med leselyst.  Hos oss Virkesdal'er er den utbredt, jeg har arvet min mors bokhylle, full av klassikere og kvinnelitteratur fra 80-tallet og utover. Bøkene står i esker i kjelleren til svigermor nå, men skal snart få komme opp i det nye huset vårt,  som fantastisk nok har eget bibliotek i stuen. Så er det Tante (som aldri har het noe annet) som leser hele tiden.  Jeg har tenkt mye på henne dette året jeg har lært så mye om litterære egenskaper.  For når hun anbefaler bøker, sier hun "Den må du lese, for den va helt sjønn".  I andre enden av litterære egenskaper, har kusinen min Trude, noe hun kaller "nitrist ". Værst av alle verdens bøker i den kategorien er "Hellemyrsfolket ", eller Hengemyrsfolket, som jeg hørte det omdøpt på Latter i vinter. Jeg forstår veldig godt hva begge mener og kjenner jeg må ikke glemme de egenskapene til en bok, i alt det finurlige jeg nå har lært om litterære egenskaper.

Tekst og bilde

Ukens samarbeid på Nansenskolen: Tekst og bilde møtes. Elin og Viktor fra billedkunst og Jørgen og jeg fra skrivekunst, kunne finne på hva som helst, hvor som helst på skolen, bare ikke male rett på veggen. Og det var det vi hadde lyst til… Men vi fant en passe stor vegg i en trappeoppgang, hang papir på og begynte skisse opp en filosofisk idè om subjekt og objekt, altså ble det to figurer. Teksten slet vi mer med, men løste det med inspirasjon fra Dadaismen, en eksplosiv retning innen kunsten mellom 1915 og -22, en reaksjon mot verdenskrigen og hele den vestlige sivilisasjonen. Den var amoralske, irrasjonell og lovløs, trodde på den absolutte inspirasjon og sprengte alle estetiske konvensjoner, i poesien var for eksempel lyder viktigere enn mening. Så vi skrev hver vår tekst og klippet den opp, blandet ordene i en balje og plasserte dem utover en tavle. Det ble mange nye gøye setninger, vi bearbeidet den lett og skrev den på veggen. Jeg fikk lov å skrive og koste meg, men jeg tror jeg gjorde de andre litt nervøse innimellom, for jeg planlegger ikke så mye før jeg setter i gang. Målte hvor mye plass den ville ta, tegnet linjer og skrev med blyant først og syns det var nok planlegging, jeg. Fra før har jeg hatt mange idèer om å skrive på vegger, og kjenner jeg må absolutt gjøre det igjen!

Påsken

Det var en intens påske på vestlandet! Vi så på hus, vurderte og bestemte, la inn bud og skrev kontrakt. Vi hilste på valpen som kommer til oss i mai og møtte venner, barn, familie og yndlingsnieser hjemme på ferie. Det vi har savnet dette året, ventet liksom på oss og ser ut som det skal fylle livet igjen når vi flytter vestover for å bli, og det gjør meg veldig takknemlig. Når jeg ser på hvem som har blitt værende i livet mitt etter vi flyttet, skjønner jeg at de har en ting felles: De er ærlige. Jeg setter mer og mer pris på den egenskapen. (og forstår stadig mindre vitsen med å skjule seg og late som ett eller annet som ikke imponerer meg i det hele tatt, men bare får alle andre til å føle seg mislykket.)

Nå er det bare tre korte uker igjen av året på Nansenskolen, og vi driver å avslutter. Noe vi snakker mye om, er hvordan vi kan fortsette å skrive når vi snart må klare å finne driven og disiplinen selv. Å gå på skriveskole har vært litt som å krysse et hav med skip: Det går der det skal, noen andre styrer, man trenger ikke ta så mange vurderinger, det er bare å bli med. Det har vært et enormt produktivt og givende år, men tømt for alt annet enn gå på skole og skrive, så jeg gleder meg til å få liv og røre i dagene igjen. Med meg tar jeg alt jeg har lært, og det er mye. Og jeg har skrevet så mye at jeg har nok påbegynt arbeid til å fortsette på i år fremover.