På den der opplesingen hadde jeg med noen prosadikt, det er bare sånne jeg har skrevet siden Nansenskolen, for jeg falt så for den sjangeren: dikt uten linjeskift og pauser, som bare flyter. Men jeg kom så i tvil om de fungerer etter at jeg leste dem høyt og ikke fant noen som helst respons hos publikum! Det holder jo ikke at det er gøy å skrive dem, de må jo kommunisere. Nå har jeg gått gjennom noen, tatt inn igjen noen linjeskift, fått tilbake rytmen og lurer på om det tross alt er bedre:
***
PERLE
Jeg ligger her i skjellet
er kantete og stygg
og vet jeg ikke er noe
Mørkt er det her inne
og alt duver i dønningene
Engang var jeg ett av tusen
sandkorn på en strand
så havnet jeg her
et aleine ingenting
Nå skjellet åpnes på kaikanten
skjønner jeg at noe har hendt.
