Diktkrise

Jeg var med min nye poet-nabo på diktopplesing på Sola, og det startet en liten diktkrise hos meg. For det første har jeg tenkt i det siste at jeg kanskje burde gi ut en ny samling nå. Jeg har mer en nok dikt, og har ikke gitt ut noe siden 2011. I stedet har jeg holdt på å binde inn disse små samlingene, drukner i bilder og godt papir og elsker det når jeg holder på. Men ser jo at jeg ikke når så langt ue ut med dem. - Det er bare det at jeg skriver på noe annet, så nye samling må bare vente.

På den der opplesingen hadde jeg med noen prosadikt, det er bare sånne jeg har skrevet siden Nansenskolen, for jeg falt så for den sjangeren: dikt uten linjeskift og pauser, som bare flyter. Men jeg kom så i tvil om de fungerer etter at jeg leste dem høyt og ikke fant noen som helst respons hos publikum! Det holder jo ikke at det er gøy å skrive dem, de må jo kommunisere. Nå har jeg gått gjennom noen, tatt inn igjen noen linjeskift, fått tilbake rytmen og lurer på om det tross alt er bedre:

***

             

PERLE

Jeg ligger her i skjellet

er kantete og stygg

og vet jeg ikke er noe

Mørkt er det her inne

og alt duver i dønningene

Engang var jeg ett av tusen

sandkorn på en strand

så havnet jeg her

et aleine ingenting

Nå skjellet åpnes på kaikanten

skjønner jeg at noe har hendt.

Napp

Jeg har bodd på Jæren i fem måneder. Den tiden har jeg brukt til å hente meg inn etter flyttingen, ta opp igjen kontakt med familie og venner og få skriverytmen inn. Og jeg har hatt en innbitt skrekk for å involvere meg i noe som kunne bli krevende, det har ikke vært snev av overskudd eller lyst til å ta tak i noe mer. Men nå har det våknet en liten nysgjerrighet på hva som kanskje finnes der ute, utenfor min nye lille verden. Jeg har både søkt vikarjobb på biblioteket, fått levert bøker til salgs ett sted, og avtalt med Odd Sama, keramikeren som holder hus like ved stranden, om å få ha en liten utstilling i galleriet hans. Og her en kveld var jeg og mannen på Ogna Scene, en herlige liten plass med konserter og diktopplesing. Når jeg hilste på kveldens poet, Eva Hegre, viste det seg at vi er naboer! En annen nabo dukket også opp for en stund siden: Ingar, som vi arrangerte et kurs sammen med på Forsand for over ti år siden, han kom og ringte på for å sjekke ut om det virkelig var oss som hadde flyttet inn like ovenfor ham. Modig gjort, og en veldig fin kontakt å ta opp igjen.  

Jeg har tenkt på det mange ganger: At for å komme videre i livet, trenger vi at noen gir oss en sjanse, åpner en dør og sier hei, har du lyst å gå gjennom denne? Heldige meg, som har fått flere napp når jeg endelig orket foreta meg noe prøvende steg ut i verden!

Hvordan det gikk med leserinnlegget om UDI? Jo, det ble tatt inn i avisen, på side 3, med bilde og overskrift og det hele, og jeg kjente det var litt stas.

UDI

Leserinnlegg sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

UDI er fantastiske. En skulle tro de hadde mer enn nok å gjøre for tiden, det hoper seg opp på trappen deres med folk som gjerne vil snakke med dem, det køer seg i havner og på stasjoner. Men UDI tar det med ro, de har tid nok, alltid tid til det som er viktig. Så midt i denne køen, kunne de her en dag bare sette et skilt med ”ute et ærend” på døren og gå hen og ta en rettssak. Kanskje de gjør det ofte, tar sånne rettssaker, men jeg fikk vite om det for det var en venninne som måtte til Oslo og møte dem. Hva hun hadde gjort? Hun hadde giftet seg med en utlending, uten å spørre om lov. Her har jeg gått og trodd vi var sånne frie og selvstendige kvinner her i landet. Men vi må altså spørre staten før vi gifter oss, om det er rett nasjonalitet på mannen, og om det passer inn i statens planer at han eventuelt, vær så snill, kan få lov å bo her etterpå? Uten å gå inn i en eneste detalj i saken, er min forbauselse helt generell: At vi virkelig ikke kan leve sammen med hvem vi vil likevel. Likekjønnede, er for tiden inn, de kan vi snart gifte oss med både her og der. Men en utlending, hm, nei, det må staten tenke på. Og så sa de nei, den der fredagen i Oslo. Nei, du kan ikke bo sammen med denne mannen her i landet. Hva er det de vurderer i sånne rettssaker, lurer jeg på? Kanskje om det er ekte kjærlighet. Det er det i grunnen mange som lurer på før de skal gifte seg. Så jeg har jeg et forslag til fantastiske UDI, som har så mye ledig tid: De kan starte ekteskapsrådgiving. Lurer du på om det er sann kjærlighet og vil forholdet vare? Spør UDI, de vet det de.

For salg

Jeg har vært og levert noen små bøker til salg på Fotland Mølle, et galleri og kunstutsalg på Bryne, som altså ligger i en gammel mølle-bygning. Tror de er ganske kjente, så selv om det er åpent bare om søndagene frem til jul, håper jeg de har såpass besøk at det er verd det. Jeg trenger jo å nå ut til folket heromkring og fortelle at jeg finnes, at jeg skriver, lager ting og leser. Det er hersens tungvint å begynne på nytt med alt dette, på Forsand viste jo alle at jeg skrev, men det er bare å begynne i en ende.

Idioten

Jeg har lekt meg mye med prosadikt siden jeg lærte det på Nansenskolen. Definisjon: dikt med rett høyremarg, altså et dikt som flyter i ett uten pustepausene linjeskift gir i vanlige dikt.

IDIOTEN

Likegyldigheten hadde limt postkasser og dører fast, ingen kom ut eller inn, isnåler falt fra oven, alle holdt seg inne, hun var den eneste idioten som virret ute på leit etter varme, kjente på postkasselokk og dro i håndtak på frosne hus. Noen slo plutselig hull i en vegg, stod andpusten med sleggen i hånden, en gul sofa ropte: kom inn.

Mormorhånd

Jeg var på Hardangervidda med godt selskap i helgen. Det er et sted jeg har mange minner fra, og i et litt surt vær på lørdagen varmet jeg meg med minnene og skrev denne teksten etterpå:

Jeg holder den gode mormorhånden på tur over vidda. Når jeg holder voksne i hånden må jeg løfte opp armen, men mormor sin hånd ligger så godt i min, hun er mer tålmodig enn alle andre, og så er hun liten. Hun er så liten mormor, at hun må sparke av seg husskoene og stå på en stol for å nå opp i kjøkkenskapene. Men hun er sterk etter et helt liv med arbeid, morfar ser på henne meg øyne som renner over av kjærlighet og sier hun er sprek som en fjellgeit enda. Og han mimrer om den gang hun var på setra på fjellet der inne i Sogn og han kom på besøk. Det var syv timers gange over fjellet, det, sier han, men lett som en lek når jeg viste hun ventet på meg. Hun ser på ham med et helt liv trofasthet i blikket, i denne kjærligheten får jeg gå over vidda, og det blir lett som en lek.

Bilde: Mariann Oaland Roti