Kåringer

Jeg liker nrk, de kan unne seg å gjøre sære ting, og de gjør det. I september sendte de altså en fem timer sending om dikt, og bare det.  Ingen av de andre i huset var SÅ interessert som meg, så jeg har sett biter av sendingen i opptak litt her og der siden. Der var så mye bra! Og en kåring av Norges beste dikt. Egentlig en håpløs ting å kåre sånt, men jeg er så enig i at det er et vidunderlig dikt at jeg skrev det på stuedøren.

En annen morsom og uhøytidelig konkurranse,  var Vestlands-mesterskap i Poesislam i nå september. Der deltok min gode dikt-vennine Eva Hegre og VANT! Nå skal hun til Oslo og se om hun kan bli hele landets mester i fremføring av egne dikt 25.november.  Og jeg, satser på å være med for å heie.

Historien

Endelig har jeg fått ro nok i hodet til at jeg kan skrive på romanen igjen! Det er deilig å gå inn i stoffet igjen. Vidunderlig å gå inn i denne verden jeg har skapt og være der en time eller to, gå tilbake til virkeligheten igjen og glede meg til å skrive videre neste dag. Den skal omarbeides etter konsulentuttalelsen jeg har fått av Linda Gabrielsen, og det er ikke sikkert det bli så gøy hele tiden, men starten er i alle fall god! Noen dager begynner jeg med skriveøvelsen jeg lærte på Nansenskolen: skriv i ti minutter uten å løfte blyanten eller tenke. Her er et utdrag fra dagens:

***

Jeg vil skrive en silkemyk historie. Den skal renne ut av blyanten, den skal lukte blomster og forføre deg så yndig. Og når du bare har kommet deg inn i den, skal du falle og falle, inn i et mykt mørke, et vakkert sted som skal lulle deg i søvn til du er forsvarsløs og bare er der, midt mellom det silkemyke som smyger seg rundt deg. Og der, rett der, er smertepunktet. Jeg skal skrike når jeg skriver det og du skal skrike når du leser det. Det er så fælt, det er ikke til å skrive, men jeg må. Jeg stikker hull på smerten med blyanten og den renner ut og renner bort, siles mellom mørke og måneskinn og vanner et bittert frø på veien. Jeg tykker det opp og kaster det bort og smerten renner ut og det er ikke noe tilbake. Bare en blå, blå morgen, så blå som bare en nordisk sommermorgen kan være. Blå og klar for en ny begynnelse.

Vadested

Jeg har endelig fått satt sammen en bearbeidet utgave av diktsamlingen med arbeidstittel Vadested. Det var er kamp å få ledig plass i dagene og hodet til å få gjort det, men disse diktene lå der og var avviste av forlagene de var en runde hos i vår og jeg kan jo ikke gi meg. De trengte litt bearbeiding og så skal de ut i verden igjen og leite videre etter noen som synes de er verd å gi ut. Jeg hadde trodd det skulle være verre enn det har blitt, det der med å leite etter et forlag. For når jeg sender fra meg noe, går jeg bare i gang å jobbe med noe annet. Jeg har vekslet mellom romanen og denne samlingen med dikt og det gjør at jeg aldri går på tomgang og spenner i grusen mens de leser og vurderer på forlagshusene der ut. Og nå er diktene klare til å sendes igjen. Jeg har vært på biblioteket og dradd ut alle diktbøkene for å se hvilke forlag som gir ut dikt, og nå skal jeg sende den til nye. De store forlagene som jeg sendte til vår, sa nei på rekke og rad i sommer. Og de får bare ha det godt, nå gikk de glipp av sjansen! Her er to av diktene fra samlingen:

KALENDER

Våren kom

midt på høsten

det året nyttår

falt på første juni

FORTØYNING

Mellom oss en trosse som holder

oss og alle årene vi har levd

all smerten vi har gjort hverandre

gledene vi har gitt og tatt

alt som ikke har blitt og alt som har

 Den er sterk

jeg håper den holder litt til